La traduction des métaphores dans deux versions norvégiennes de Phèdre de Racine

På femtitallet kom det to norske oversettelser av den klassiske franske tragedien Phèdre av Jean Racine fra 1671. Nanna Lindefjeld-Hauge oversatte verket til bokmål/riksmål i 1953, og i 1959 ble det oversatt til nynorsk av Halldis Moren Vesaas. Moren Vesaas’ oversettelse har blitt stående som den mest anerkjente av de to. I min hovedoppgave forsøker jeg å forklare hvilke faktorer som har vært avgjørende for de to oversettelsenes forskjellige status i den norske litteraturen. Som teoretisk rammeverk for analysen har jeg valgt boka Descriptive Translation Studies and beyond (1995) av Gideon Toury. Toury regnes som grunnleggeren av den deskriptive grenen av oversettelsesteorien, og han beskriver oversettelse som en egen sjanger innenfor en kulturs litteratur. De valgene oversettere tar i gjengivelsen av litterære verk styres av normer. Disse normene varierer fra kultur til kultur og fra periode til periode, og de avhenger av den stillingen oversettelsen som sjanger har i den enkelte kultur. En oversettelse bør i følge Tourys teori alltid analyseres i forhold til den konteksten den er skapt i, og i dette tilfellet er konteksten den norske litteraturen på femtitallet. Jeg har derfor redegjort for den klassiske tragediens posisjon i den norske litteraturhistorien, det aleksandrinske versemålet på norsk, samt de to oversetternes ulike status i den norske litteraturen idet de oversatte Phèdre. Den klassiske tragediens posisjon er ikke den samme i den nynorske tradisjonen Moren Vesaas skriver seg inn i som i den dansk-norske tradisjonen Lindefjeld-Hauge tilhører. En klassisk tragedie på riksmål/bokmål vil lettere bli forbundet med parodien Kierlighed uden strømper av J.H. Wessel enn det en nynorsk versjon vil. Jeg har valgt å analysere oversettelsen av metaforer fordi de utgjør et element som er typisk for originalteksten og den klassiske tragedien som litterær sjanger. De mest interessante metaforene er de som er knyttet til den klassiske kulturen, som inneholder referanser til gresk mytologi, historie elles religion. Disse metaforene krever at leseren har en viss kunnskap nettopp om klassisk kultur, og det er rimelig å anta at Racines franske publikum på 1600-tallet hadde bedre kjennskap til denne kulturen enn det norske lesere på femtitallet hadde. De to norske oversetterne har oversatt disse metaforene på ulike måter. Moren Vesaas har i stor grad valgt å forenkle metaforene og tilpasse dem norske leseres kunnskaper, mens Lindefjeld-Hauges oversettelse forutsetter at de norske leserne har minst like store kunnskaper om klassisk kultur som Racines originale publikum hadde. Oversettelsen av metaforer viser også at Lindefjeld-Hauge har oversatt tragedien vers for vers, mens Moren Vesaas har frigjort seg mer fra originalen og operert med større enheter i sin oversettelse. Alt i alt virker det som om Moren Vesaas’ oversettelse er mer i overensstemmelse med språklige og litterære normer som er gyldige i den norske kulturen enn det Lindefjeld-Hauges oversettelse er. Denne overensstemmelsen, i tillegg til Moren Vesaas’ status som dikter og oversetter, samt de ulike forutsetningene nynorsk- og bokmålsoversetteren hadde i dette tilfellet, har gjort at Moren Vesaas’ oversettelse fikk den beste mottakelsen av det norske publikummet, og er den oversettelsen som har overlevd i den norske litteraturen