Den historiske allmenndannelse: Historiefaget i høyere/videregående skole, 1869-2019

Artikkelen drøfter historiens rolle i den høyere/videregående skolen fra 1869 til i dag både som et eget fag og som et integrerende perspektiv i læreplanen. Gjennom skolereformene av 1869 og 1896 ble latinskolen erstattet av en moderne middelskole og gymnas bygd på idealet om encyklopedisk allmenndannelse. Disse reformene la grunnen for et nært samspill mellom universitet og gymnas som strakte seg langt inn i etterkrigstiden. Humanistiske universitets- og skolefag ble gjensidig modellert etter hverandre og delte en «epistemisk nasjonalisme» av liberal type: Historien ble oppfattet som en universell utvikling mot høyere sivilisasjon, men hver nasjon tilegnet seg det universelle på sin individuelle måte. Derfor behøvde studiet av norsk historie, språk og litteratur et europeisk overlys i form av «verdenshistorie» og fagene engelsk, tysk og fransk. Samtidig inneholdt lærebøkene i historie fortsatt elementer av latinskoledannelsens historia magistrae vitae. Fra 1930-årene begynte nye reformpedagogiske idealer å tære på forståelsen av historie som et «heldekkende», kronologisk organisert kunnskapsfag. Da gymnaset i 1974 ble avløst av den videregående skolen, endret historiefaget likevel ikke karakter over natten. Derimot tapte «det historiske» mye av sin bredere, integrerende rolle etter at pedagoger og samfunnsvitere vant definisjonsmakt over skolens overordnede læreplan. De siste tiårenes reformer har stadig sterkere understreket elevenes «kompetanser» og «generelle ferdigheter». En elevsentrert vekt på metode og historisk bevissthet har vunnet frem på bekostning av tradisjonelle kunnskapsmål. Utviklingen kan ses som symptomatisk for et bredere skifte fra et fremtidsorientert til et radikalt presentistisk «tidsregime»