Bruk av ringer og klokker blant leger ved Kvinneklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål

Tema/problemstilling: Nasjonale retningslinjer fraråder klinisk helsepersonell å benytte klokker og ringer under klinisk arbeid, men likevel er dette et problem ved Kvinneklinikken på Oslo universitetssykehus (OUS), Ullevål. Helsetjenesteassosierte infeksjoner utgjør en helserisiko for pasienter i helseinstitusjoner, og er ressurskrevende for helsevesenet. Et tiltak for å forhindre dette er å sørge for optimal håndhygiene blant helsepersonell. Vi ønsker derfor å redusere bruken av håndsmykker ved Kvinneklinikken. Kunnskapsgrunnlag: Folkehelseinstituttet (FHI) fraråder med en sterk anbefaling å benytte armbånd, armbåndsur, fingerringer eller andre håndsmykker. Anbefalingen er basert på studier som viser at forekomsten av bakterier på hender øker når smykker benyttes. Det finnes forøvrig ingen studier på hvorvidt smykke- og klokkebruk øker forekomsten av infeksjoner, og anbefalingen fra FHI er gradert 1B. Tiltak/kvalitetsindikator: Tall fra Avdeling for smittevern, OUS, viser at ca 40% av legene og ca 8% av pleiepersonellet hadde på seg håndsmykker. Flere overleger ved Kvinneklinikken angir at smykkebruk er et problem hos dem, og at problemet er identifisert og erkjent av ledelsen i mange år. Flere tiltak er forsøkt, uten sikker effekt. Vi foreslår følgende tiltak: Anskaffelse av veggklokker til undersøkelsesrom, repetert informasjonsgivning på legenes morgenmøter, samt å føre resultatliste over antall leger som bærer ringer og klokker, med påfølgende belønning eller tilsnakk. Kvalitetsindikatorene er antall rom som får veggklokke og andelen leger som bruker ringer/klokker. Ledelse/organisering: Innføringen av tiltakene bør ledes av en prosjektgruppe bestående av én representant fra hver av de ulike seksjonene på Kvinneklinikken. Prosjektet deles inn i kartleggingsfase, innkjøpsfase og tiltaksfase. Innkjøpsfasen består av innkjøp av manglende veggklokker, mens tiltaksfasen varer i tre måneder etter installasjon av de innkjøpte veggklokkene. I tiltaksfasen skal det skje ukentlige tellinger av smykkebruken, og resultatet skal formidles til legene på Kvinneklinikken. Tiltaksfasen avsluttes med evaluering av resultatet. Forbedringsprosjektets kostnad avhenger av antall rom som i dag mangler veggklokke. Konklusjon: Selv om kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen er av lav kvalitet mener vi det er rimelig å anta en sannsynlig sammenheng mellom bruk av ringer og klokker blant helsepersonell og risiko for smitteoverføring. Tiltakene vi foreslår er adekvate, billige og enkelt gjennomførbare. Det er derfor vår anbefaling av prosjektet gjennomføres