Tåkelandet : om det som ikke blir snakket om, sett og forstått

Norge har lenge toppet FNs liste over land som det er best å bo i. Likevel har mange barn det vanskelig. 1 av 10 opplever barnefattigdom, mellom 4,5 og 6 % av alle barn blir mobbet, over 7 % av barn og unge har psykiske lidelser og nesten 20 % fullfører ikke videregående skole innen 6 år. I tillegg blir mange barn og unge henvist til utredning i Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT-tjenesten). Jeg var ett av disse barna. Kan en med min bakgrunn være til hjelp? Oppgaven søker å få større klarhet i hvordan vår personlige bakgrunn påvirker vår evne til å hjelpe barn og unge. Bruken av egne erfaringer er omdiskutert. Enkelte mener at dette er uprofesjonelt, mens andre tillegger egne erfaringer nytteverdi. Jeg har derfor valgt å utforske problemstillingen: Hvordan kan egne erfaringer bidra til nye innsikter som gir bedre grunnlag for å oppfylle opplæringsloven? Vitenskapsteoretisk hviler denne oppgaven på en fenomenologisk tilnærming, og metoden som er brukt er inspirert av minnearbeid. Subjektperspektivet i oppgaven er mitt eget. Jeg har undersøkt min egen subjektive opplevelse, og brukt dette som materiale. I den innledende delen av oppgaven utdypes grunnlaget for problemstillingen og min bakgrunn beskrives. Deretter gjøres det rede for metoden som er brukt og det teoretiske grunnlaget for oppgaven. Overordnet er teorien hentet fra pedagogikk og traumepsykologi, med toleransevinduet som den sentrale modellen. Oppgaven er basert på et dybdeintervju i flere deler. Etter hver del analyseres intervjuet tematisk, for å få større klarhet i hva jeg egentlig har fortalt. Mine erfaringer er et sentralt tema, som forklares i intervjuet og problematiseres gjennom analysen. Til slutt ser oppgaven på hvilke implikasjoner funnene fra analyse bør få for praksisfeltet. Oppgaven tar utgangspunkt i erkjennelsen av man må være i sin optimale aktiveringssone for å ha det bra, fordi forutsetningene for læring kan reduseres når barn og unge er over- eller underaktivert. Det er den voksne som har ansvaret for barn og unges læring gjennom å være en ansvarlig voksen som involverer seg i og veileder elevene. For å få til dette må man forstå at alle kan lære, og at adferd er en invitasjon til å forstå hva barn og unge egentlig forteller oss. Sinne er mest sannsynlig et utrykk for redsel, frustrasjon eller smerte, og kunnskap om hvordan stress og fryktreaksjoner kan påvirke kroppen kan hjelpe barn og unge inn i sitt toleransevindu. På denne måten kan ikke faglig læring isoleres fra sosial læring. For å kunne bygge et godt faglig og sosialt miljø er vi avhengig av profesjonsfellesskapet. Vi må se mulighetene i å etablere et tverrfaglig samarbeid som kan være til det beste for barn og unge. Gjennom å arbeide i profesjonsfellesskapet kan ekspertkunnskap ordsettes, og på den måten kan vi lære av hverandre. I denne oppgaven har jeg vist at bearbeidede traumatiske erfaringer har gitt meg mulighet til å se barn og unges utfordringer med andre øyne. Jeg har en evne til å fange opp hendelser og situasjoner andre voksne uten den samme bakgrunnen legger merke til og forstår. Min erfaring kan på den måten ha gitt en kompetanse som vanskelig lar seg lære gjennom akademiske studier. Samtidig fremgår det av oppgaven at det nettopp var studiene og relevant teoretisk kunnskap som satte meg i stand til å fortolke og forstå det min tidligere erfaring hadde latt meg observere. På den annen side er den voksnes evne til å regulere seg selv en forutsetning for å hjelpe utsatte barn og unge. Ubehandlede traumer hos voksne kan derfor utgjøre en betydelig risikofaktor. Oppgavens hovedkonklusjon er at sammen med teoretisk kunnskap kan egne erfaringer gi økt verdi når voksne skal bidra til å gjøre hverdagen til barn og unge bedre. På denne måten kan en bearbeidet traumatisk bakgrunn gi lærere og andre voksne med ansvar for barn og unge en unik innsikt som bidrag til å oppfylle opplæringsloven