«Vi er også på jobb når vi ikke er på jobb» - En kvalitativ studie av unge sykepleieres og helsefagarbeideres hverdag under koronapandemien.

Denne studien tar for seg hverdagen til unge helsefagarbeidere og sykepleiere ansatt i hjemmebaserte omsorgstjenester under koronapandemien, hvor formålet har vært å undersøke hvordan de selv har opplevd endringer i det lønnede arbeidet og på fritiden. Studien er basert på 13 dybdeintervjuer av sykepleiere og helsefagarbeidere, hvorav noen besatt lederstillinger og noen var under utdanning. Empirien tilsier at informantene har opplevd et indre press for hvordan de skal oppføre seg på fritiden, og at de tar valg på fritiden med direkte hensyn til det lønnede arbeidet. Denne studien tilfører en ny forståelse av hvordan det lønnede arbeidet og fritiden sammenfaller under en krisesituasjon. Studien er inndelt i to analysekapitler, hvor jeg i det første ser nærmere på arbeidshverdagen under pandemien, og i det andre på fritiden. I det første analysekapittelet ser jeg på hvordan arbeidshverdagen har blitt endret under pandemien, med fokus også på nye utfordringer. Empirien tilsier at de ansattes prioriteringer på fritiden har hatt en funksjon som opprettholder av tjenestene, og at de på denne måten blir en hjørnestein i opprettholdelsen av disse under pandemien. I andre analysekapittel ser jeg nærmere på hvordan fritiden har blitt endret under pandemien. Gjennom det empirinære arbeidet, og med inspirasjon fra Grounded Theory (Glaser og Strauss, 1967) introduserer jeg en ny selvoppofrende rolle for de ansatte i hjemmebaserte tjenester under koronapandemien, hvor jeg betegner handlingskomponenten «å isolere seg» som selvdisiplinering gjennom subjektiv ansvarliggjøring. For å opprettholde bildet av seg selv som selvoppofrende, viser empirien at de ansatte skjuler sin fritid, noe jeg kaller for skjult fritid. For sykepleierstudenten i utvalget oppstår det også et nytt dilemma under pandemien, da det tilsynelatende er vanskelig å kombinere rollene som student, praksisstudent og deltidsarbeidende i forhold til restriksjoner og forventninger. Avslutningsvis diskuterer jeg hvordan isoleringen kan sees på som en omsorgshandling, før jeg peker på et endret og utvidet rollesett for helsepersonell i hjemmetjenestene under koronapandemien