Kompetansebegrepet i PISA - teori og praksis

Naturfagdelen av PISA-undersøkelsen presenterer resultater for tre kompetanseområder: 1) identifisere naturvitenskapelige problemstillinger, 2) forklare fenomener naturvitenskapelig og 3) bruke naturvitenskapelig evidens. Områdene er en operasjonalisering av definisjonen av scientific literacy i PISAs rammeverk. Siden PISA-undersøkelsene viser en nedadgående trend for norske elevers kompetanser fra 2000 til 2006, er det behov for mer innsikt i hvordan elever kan bli dyktigere, og i hva slags kompetanse elevene trenger i et livslangt perspektiv. Vi diskuterer kompetansebegrepet i naturfagdelen av den norske PISA-rapporten. Hensikten er å komme nærmere siktemålet med kompetansebegrepet. Vi belyser PISA-rapportens operasjonalisering av scientific literacy fra to teoretiske perspektiv: kompetanse som funksjonelt og helhetlig begrep og scientific literacy som en tekstlig kompetanse. Samspillet mellom komponentene i PISAs rammeverk analyseres ut fra en helhetlig forståelse av kompetanser og et syn på kompetanse som situasjonsavhengig. Funksjonell kompetanse utøves i situasjonen ofte som et møte mellom fenomener og tekster som representerer fenomenene. Vi diskuterer den funksjonelle kompetansen ved å vise samspillet mellom de tre kompetanseområdene (PISAs operasjonalisering av scientific literacy) med et eksempel fra en oppgave i PISA 2006. Vi vektlegger å finne pragmatisk mening i tekster. Det er en viktig kompetanse for å kunne bruke tekster som funksjonelle verktøy. En situert, helhetlig og funksjonell forståelse og samspillet mellom kompetansene knyttes til kunnskapsutvikling i skolen og til vurdering. Da norske elever skårer særlig svakt på den tredje kompetansen, "kunne bruke naturvitenskapelig evidens", tar vi spesielt opp denne kompetansen i tilknytning til framtidas miljøutfordringer og til elevenes behov for kompetanse og mestringsstrategier for å møte usikkerhet. Vi konkluderer med at PISAs rammeverk støtter fagdidaktiske tilnærminger som gjør elever i stand til å håndtere enighet og uenighet, til å vurdere bevismateriale og kilder kritisk og til å argumentere såvel for det de vet, som for det de vil