Pakkeforløp ved Oslo universitetssykehus - Innføring og organisering

Bakgrunn: Som ledd i helse- og omsorgsminister Høies plan for pasientens helsetjeneste ble det i 2015 innført 28 nasjonale pakkeforløp for kreft. Disse representerer en endring av måten kreftbehandlingen i Norge er organisert på. Formål: Formålet med denne oppgaven er å se på hvordan pakkeforløp for kreft har blitt innført og organisert i Oslo universitetssykehus og hvorvidt endringene dette har ført med seg har gjort sykehuset til mer av et pasientens sykehus. Metode: Dette er en kvalitativ studie bestående av seks individuelle intervjuer og et fokusgruppeintervju med ansatte i Oslo universitetssykehus som er sentrale aktører innen et eller flere pakkeforløp. Foruten intervjuene består datagrunnlaget av referater fra styre- og ledermøter og rapporter fra organisasjonsprosjektet i Oslo universitetssykehus. Funn: Studien viser at organiseringen av pakkeforløpene som den er i dag i stor grad er preget av kompromisser mellom den gamle funksjonelle strukturen og forløpene, og kompliserende faktorer ved sykehuset som størrelse og lokaliteter. Det er behov for en avklaring av maktfordeling mellom linjen og forløpene, spesielt relatert til hvilken myndighet forløpslederen skal ha, hvem denne skal rapportere til i forløpssaker og hvordan ressurs- og kapasitetsfordelingen skal foregå. Forløpstallene og offentliggjøringen av dem er viktige aspekter ved forløpsorganiseringen ettersom disse har stor gjennomslagskraft og skaper oppmerksomhet omkring forløpene. Studien viser at innføringen av pakkeforløpene har skapt en endring i Oslo universitetssykehus. Økt samarbeid og samhandling og en tydeligere pasientorientering er indikasjoner på at pakkeforløpene i noen grad har bidratt til å gjøre Oslo universitetssykehus til mer av et pasientens sykehus. Ønsket om en sterkere pasientorientering er til stede, både hos helsepersonell og i organisasjonen. Når det gjelder virkelig effektivisering av pakkeforløpene gjennom tiltak som samlokalisering, tilrettelegging av ressurser og skjerming av forløpene fra annen pasientaktivitet er det imidlertid fremdeles mye som gjenstår