Fengslet på kanten av det norske riket: En studie av Politiets utlendingsinternat

Politiets utlendingsinternat på Trandum er en helt særegen institusjon. Ytre sett ligner den et fengsel; juridisk er den ikke det. Innsatte er riktignok fratatt friheten fordi de har oppholdt seg ulovlig i Norge og brutt utlendingsloven. Internatet er slik et siste oppholdssted før de blir transportert ut med tvang. Likevel er dette ikke å forstå som en strafferettslig reaksjon. Institusjonen hviler slik på en grunnleggende tvetydighet. Dette har en rekke konsekvenser - både for personene som oppholder seg der, men også for ansatte og institusjonen som helhet. Trandum har kommet i søkelyset gjennom mediene og i til dels opphetede politiske debatter. Så langt har det likevel vært lite forskning rundt institusjonen. Jeg belyser 1) hvordan interneringen oppleves av de innsatte, 2) hvordan de håndterer interneringen og hverdagen og 3) hvordan spenninger og konflikter kan oppstå. Jeg har gjort deltakende observasjon over tre uker, hvor jeg tok jeg del i daglig samhandling med innsatte og hadde løpende kontakt med de ansatte. Jeg gjennomførte 17 intervjuer med innsatte og ansatte i tillegg til en rekke uformelle samtaler. Mange har korte opphold, mitt fokus er på de som sitter over lenger tid. Trandum ligner et fengsel og teoretisk har jeg hatt hjelp av fengselsforskningen. Klassiske og nyere teorier om fengslets interne liv, om makt og motstand har vist seg fruktbare. Samtidig innebærer forskjellen til ordinære fengsler at utøvelsen av makt også foregår på andre måter. De innsattes reaksjoner er dessuten nokså ulike dem en finner i vanlige fengsler. Derfor har jeg også trukket veksler på det lille som finnes av etnografiske studier av denne typen institusjoner. Her har forskere fra Storbritannia levert en del bidrag. I første delen av analysen viser jeg hvordan hverdagen på Trandum er svært monoton, men også preget av lav forutsigbarhet. Dette former hvordan de innsatte opplever og håndterer sin situasjon. Den krevende navigeringen i det jeg kaller «den tomme tiden» gjør at hverdagslige rutiner får en stor betydning. Mer inngående belyser jeg hvordan dette særlig gjelder (i) utøvelsen av religion, (ii) mat og måltider og (iii) sigaretter og røykepraksiser. I andre delen av analysen viser jeg hvordan opplevelsen av hverdagen formes av det som er institusjonens overordnede formål, nemlig uttransporteringen fra Norge. Her viser jeg hvordan det oppleves «å være statens fremmede». Jeg drøfter hvordan innsatte drar symbolske grenser mot kriminelle personer, nøytraliserer sine lovbrudd og situerer seg selv som uskyldige personer som bare «har ønsket et nytt og bedre liv». Kritikken tolkes innen det rammeverket Thomas Mathiesen (1965) i sin tid etablerte. Hos ham forstås «cencoriousness» («hyperkritiskhet») som de maktesløse fangenes individualiserte forsvar. De innsatte på Trandum hadde på samme måte utviklet et omfattende sett av kritikk-teknikker. De innebar å bestride, utfordre eller unndra seg statens definisjoner og kategoriseringer. I siste delen av analysen viser jeg hvordan spenninger og konflikter kan oppstå. Jeg bruker fengselssosiologiske teorier om legitimitet. Hovedfunnet er at konflikter kan oppstå som et resultat av institusjonens manglende legitimitet hos innsatte. Kombinasjonen av strenge kontrolltiltak, begrenset handlingsrom og holdningen «jeg har lite å tape» synes for noen innsatte å forme noen desperate «siste» strategier. Jeg kaller dem «final exit routes». Det dreier seg om de aller siste forsøk på å unndra seg uttransport. Men de er lite gjennomførbare