Kommunikasjonshjelpemidler og demens - En litteraturstudie

Bakgrunn: Demens er et syndrom som karakteriseres av progredierende og irreversibel kognitiv svikt. Evnen til å kommunisere blir alltid rammet ved demens. Både personer med demens og deres pårørende trekker frem vansker knyttet til kommunikasjon som en av de største utfordringene knyttet til sykdommen. Behovet for tiltak som kan støtte personer med demens til å delta i meningsfulle kommunikasjonsaktiviteter er derfor stort. Hensikt og problemstilling: Et mulig kommunikasjonsstøttende tiltak for personer med demens er å bruke kommunikasjonshjelpemidler. Denne masteroppgaven har til hensikt å undersøke hva forskning har funnet ut om hvordan kommunikasjonshjelpemidler kan anvendes for å støtte personer med demens til å delta i meningsfulle kommunikasjonsaktiviteter. Ved å sammenfatte resultatene fra mange ulike studier, ønsker jeg å lage en oversiktsartikkel som gir en forståelse av fordeler og ulemper, bruksområder, muligheter og effekt ved bruk av kommunikasjonshjelpemidler rettet mot personer med demens. Utgangspunktet for arbeidet er følgende problemstilling: Hva vet vi om hvordan kommunikasjonshjelpemidler kan støtte personer med demens til å delta i meningsfulle kommunikasjonsaktiviteter? Metode: Et omfattende og systematisk litteratursøk ble gjennomført i databasene Medline, Embase, PsycINFO og Cinahl. Relevante treff ble vurdert med utgangspunkt i forhåndsbestemte inklusjons- og eksklusjonskriterier. Totalt ble femten artikler inkludert i oversiktsartikkelen. En kritisk gjennomgang av studienes metodologiske styrker og svakheter viser at forhold knyttet til begrepsvaliditet og indre validitet hovedsakelig er ivaretatt. Studienes svakheter knytter seg først og fremst til ytre validitet. Dette gjør at en bør være varsom med å trekke konklusjoner på populasjonsnivå med bakgrunn i funnene fra de inkluderte studiene. Resultater: De femten studiene omtaler et bredt utvalg kommunikasjonshjelpemidler som spenner fra lavteknologiske løsninger som personlige minnebøker, kommunikasjonsbrett og Talking Mats til høyteknologiske hjelpemidler i form av nettbrett og datamaskiner. Jeg deler hjelpemidlene inn etter hvilke kommunikativ funksjon de kan fylle i den demensrammedes liv. Denne inndelingen viser at de ulike kommunikasjonshjelpemidlene kan dekke kommunikative funksjoner som informasjonsdeling, initiering av sosiale relasjoner og selvpresentasjon. Introduksjonen av kommunikasjonshjelpemidlene fører til positive endringer på språklig atferd hos majoriteten av studienes deltakere. Dette forutsetter at tilstrekkelig opplæring og støtte er gitt. Sykdommens alvorlighetsgrad er det forhold som har størst innvirkning på hjelpemidlenes effekt. Dette innebærer at effekten er tydeligst hos personer med mild til moderat grad av demens. Behovet for opplæring og støtte varier i stor grad fra kommunikasjonshjelpemiddel til kommunikasjonshjelpemiddel. Lavteknologiske hjelpemidler i form av bøker trenger i liten grad å bli fulgt opp med opplæring for å ha effekt. Dette kan skyldes at personer med demens som regel har tidligere erfaring med å bruke bøker, og dermed har automatisert de ferdighetene som skal til for å anvende denne formen for hjelpemiddel. Hjelpemidler i form av kommunikasjonsbrett og høyteknologiske enheter på den andre siden, er mer utfordrende for personer med demens å bruke på egen hånd. Dette kan skyldes at deltakerne i studiene har liten tidligere erfaring med å bruke slike gjenstander. Dette gjør at behovet for opplæring, oppfølging og støtte er større ved bruk av denne formen for hjelpemidler. Personene med demens oppgir at de opplever kommunikasjonshjelpemidlene som en støtte under samtale. Hjelpemidlene gjør det blant annet lettere å huske samtaletemaet og å komme på riktige ord. Dette fører til at personene med demens føler seg tryggere i kommunikasjonssituasjonene. Majoriteten av samtalepartnerne opplever både at hjelpemidlene støtter den demensrammede, men også dem selv. Mange samtalepartnere oppgir at de opplever at det er lettere å initiere og opprettholde samtaler som er av interesse for personene med demens når kommunikasjonshjelpemidlene er tilgjengelige. Konklusjon: De femten studiene viser at kommunikasjonshjelpemidler kan være et effektivt tiltak for å støtte personer med demens til å delta i kommunikasjon. Likevel fører svakhetene knyttet til studienes ytre validitet at man må være varsom med å generalisere resultatene fra studienes utvalg til populasjonen som helhet. Det er derfor behov for forskning av høyere metodisk kvalitet, slik at man med større sikkerhet kan avgjøre om bruken av kommunikasjonshjelpemidler rettet mot personer med demens er et evidensbasert tiltak