Sult som film – Hamsun og adaptasjon

Oppgaven undersøker forholdet mellom litteratur og film og hvordan en filmadaptasjon med sine særegne fortellemuligheter kan åpne nye sider ved et litterært verk, eller bidra til at vi forholder oss til det på en annen måte enn om vi ikke hadde hatt filmen. Det primære undersøkelseskorpuset består av Henning Carlsens film Sult (1966) og Knut Hamsuns roman med samme navn (1890). Hamsuns litterære univers har ved omtrent tredve anledninger vært forelegg for spillefilmadaptasjoner i Europa, Russland og i Nord-Amerika; den første i 1916 og den foreløpig siste i 2013. Derfor er det heller ikke usannsynlig å tenke seg at Hamsun-adaptasjoner vil dukke opp også i fremtiden. Hamsuns språk og stil er utfordrende å oversette til film, og derfor behøver også den omfattende og rike Hamsun-forskningen et oppdatert blikk på hvordan hans litteratur forvaltes på film – på filmmediets egne premisser. Jeg drøfter og betrakter filmadaptasjonen som en lesning og oversettelse. Det innebærer at noe kan vektlegges fremfor annet, og at det både vil tapes og vinnes. Ved å analysere tre scener, har jeg blant annet funnet frem til at adaptasjonen av Sult, i tillegg til å holde seg tett opp mot forelegget, åpner opp iboende potensialer ved forelegget, samt at den med subtile og engasjerende pekere kan leses historisk-biografisk. Filmen kan skape en annen nærhet til et kjent fiksjonsunivers fordi uttrykksoverskuddet virker mer direkte på tilskueren. Derfor argumenterer jeg for at adaptasjonen kan gi forelegget et etterliv og holde samtalen om verket ved like, enten ved meningsutveksling, nye blikk eller videre adaptasjoner i andre kunstformer. Jeg ønsker at oppgaven kan være et bidrag til fortolkning av litterære adaptasjoner også på et mer generelt plan: Hvordan vi forholder oss til spennet mellom litteratur og film, et felt som har flere spørsmål enn svar. Derfor runder jeg av det siste kapitlet med noen observasjoner omgjort til forslag for videre adaptasjonsforskning