Oppslutning eller gjennomslag? Et kvalitativt studie av demokrati og måloppnåelse i kampen om en bærekraftig utvikling.

Demokratiske verdier har tradisjonelt sett hatt en sterk forankring innenfor den norske samfunnsmodellen. Medlemsdemokratiske ideelle og frivillige organisasjoner har hatt en viktig rolle som bindeledd mellom staten og befolkningen, og som en arena for å skape engasjerte og aktive samfunnsborgere. Dette har gitt dem legitimitet og tilgang ovenfor staten. Studier indikerer at sivilsamfunnet og den norske frivilligheten er i endring. Stadig flere organisasjoner velger å sentralisere og profesjonalisere sine organisasjonsformer for å effektivisere måloppnåelse. Samtidig preges den norske frivilligheten av et ”her og nå”- engasjement hvor tålmodigheten for demokratiske prosesser og medlemslojalitet svekkes. Det kan altså tyde på at det norske sivilsamfunnet preges av en doble forventninger i forhold til verdsettelsen av demokratiske verdier og gjennomslag. Spesielt innenfor det norske miljøvernfeltet har denne utviklingen vært tydelig. Det som på 60-tallet var dominert av demokratiske idealer, systemkritiske holdninger og en vern-mot-vekst idealisme, ble på 80-tallet utfordret av nye organisasjoner som ønsket å kutte medlemsdemokrati for å effektivisere måloppnåelse gjennom sentraliserte og profesjonaliserte organisasjonsformer. Med en økt legitimitet for denne type organisasjoner, fulgte en økt ideologisk differensiering på feltet hvor flere organisasjoner etablerte seg uten forankring i de tradisjonelle miljøideologiene. Dette åpnet opp muligheten for et tettere samarbeid med staten og næringslivet gjennom nye ideologiske fellesskap. Denne oppgaven tar for seg å studere hvordan henholdsvis Miljøstiftelsen Bellona og ungdomsorganisasjonen Natur og Ungdom forholder seg til demokrati og måloppnåelse, og hvordan denne tilsynelatende dobbeltheten i forventninger, både innenfor sivilsamfunnet generelt og i miljøvernsektoren, kan påvirke organisasjonenes tilnærming til strategi og virkemidler. Ved å trekke på et institusjonelt teoretisk rammeverk, hevder jeg de to organisasjonene handler innenfor et felles miljøvernfelt preget av både en demokratisk og en ikke-demokratisk rasjonalitet. Disse rasjonalitetene mener jeg danner grunnlaget for å forstå feltet som bestående av to ulike subfelt. Disse subfeltene har egne institusjonelle logikker for handling, som igjen legger det dominerende grunnlaget for organisasjonenes rammeverk for rasjonell og meningsfylt handling. Som deltakere på flere felt bestående av flere institusjonelle logikker, skaper dette både muligheter og utfordringer for organisasjonenes legitimitet og overlevelse. Studiene av de to organisasjonene, kombinert med kvalitative intervjuer med ledere i Bellona og Natur og Ungdom, viser at selv om begge organisasjonene forholder seg til flere felt, har de prioritert å forankre seg på hver sine respektive subfelt, det jeg henholdsvis har kalt for konsulent- og aktivistfeltet. Ved å etablere seg i tråd med de institusjonelle logikkene på deres primærfelt, indikerer resultatene at begge har internalisert et felles rammeverk, en ideologi og en tilnærming til virkemidler for måloppnåelse i tråd med der andre aktører på deres respektive subfelt, noe som gir dem både tilgang på legitimitet og ressurser. Ved å delta på flere felt med motstridende institusjonelle logikker, og konkurrerende aktører opplever begge kritikk forbundet med deres strategivalg og tilnærminger for måloppnåelse. Funnene indikerer at Bellonas pragmatiske tilnærming til gjennomslag framfor oppslutning har krevd at organisasjonen i større grad har måttet tydeliggjøre et verdigrunnlag uavhengig av sine kontekster, noe som også har gjort den mindre sårbar for ekstern kritikk. Natur og Ungdom har på den andre siden skapt en identitet i tråd med feltets forventninger, dette gjør den mer sårbare for ekstern kritikk. Likevel tyder funnene på at begge organisasjonene er tydelig forankret i sine verdigrunnlag og tilnærminger til oppslutning og gjennomslag. Endringene på organisasjonsfeltet indikerer at sivilsamfunnet nå står ovenfor utfordringer tilknyttet økt konkurranse på feltene, endrede økonomiske vilkår og en samfunnsdiskurs hvor media og økonomisk forhold får større definisjonsmakt i å sette den miljøpolitiske agendaen. Med disse endrende forholdene trues organisasjonenes dominerende posisjoner på feltet, og tilgang på feltkapital. Dette krever at de nå, i større grad enn før, må revurdere sine tilnærminger til måloppnåelse for å favne et større mangfold av interesser, og for å kunne holde seg aktuelle i den raskt skiftende samfunnsdiskursen. Funnene tilsier at dette utfordrer organisasjonenes verdigrunnlag, hvor de nå kan risikere å måtte gå på kompromiss med sitt verdigrunnlag, og sin idealisme, til fordel for gjennomslag gjennom en mer pragmatisk bruk av verdier, image og formål for å imøtekomme et bredt spekter av interessenter og institusjonelle forventninger nødvendig for å overlevelse