Samtalemønstre i matematikk på ungdomstrinnet - En videostudie av to matematikklasserom

Formålet med denne studien er å undersøke samtalemønstre mellom lærer og elever innenfor temaet tall og algebra. Tidligere forskning viser at spørsmål-svar-sekvenser er det dominerende samtalemønstret i de fleste klasserom. I slike klasserom har læreren ofte en sterkt styrende rolle, og elevene får gjerne spørsmål hvor det er tilstrekkelig å gi korte svar. På den måten blir elevene lite involvert i samtalene. Denne studien ønsker å besvare problemstillingen: Hva karakteriserer samtalemønstrene mellom lærer og elever under helklasseundervisning i to klasserom der de arbeider med temaet tall og algebra? Problemstillingen blir besvart gjennom videoobservasjon og analyse av data fra to ulike klasserom på 8. trinn. Ett av disse klasserommene har innslag av utforskende undervisning, mens det andre klasserommet har en tradisjonell tilnærming til undervisningen. De observerte dialogene blir analysert ved hjelp av analysekategorier som bygger på tidligere forskning om samtalemønstre. Studien baseres på videodata fra LISA-studien (Linking Instruction and Student Achivement) ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning. Analysen av datamaterialet viser at spørsmål-svar-sekvenser er den mest utbredte samtaleformen i begge klassene. Et av hovedfunnene fra denne studien, er at elevenes rolle i et slikt mønster ikke behøver å være begrenset til å gi korte svar. Hvis læreren legger til rette for det, kan elevene være mer aktivt involvert i dialogene ved å komme med lengre forklaringer til hvordan matematikkoppgaver er løst. Funn fra denne studien viser også at elevene i liten grad tar initiativ til å starte samtaler under helklasseundervisning, og at dette i størst grad skjer i klasserommet med utforskende undervisning. Samtidig viser resultatene at elevene i svært liten grad avgjør om en matematisk forklaring, eller et matematisk svar er godt nok. Dette kan tyde på at normene som eksiterer i de to klassene er preget av at kun læreren kan verifisere om et matematisk resultat er tilstrekkelig