Inntog med bremsene på. En idéanalyse av utviklingen av fedres rettigheter i den norske foreldrepengeordningen (1991-2017).

Foreldre har siden 1978 hatt rett til å dele foreldrepengeperioden seg imellom, men det var først ved innføringen av en egen kvote til far i 1993 at fedres permisjonsuttak for alvor tiltok. Utviklingen av fedres rettigheter fra starten av 1990-tallet og frem til i dag har gått i to retninger. Norge, som første land i verden reserverte fire uker betalt permisjon til far. Fedrekvoten har i flere omganger blitt utvidet og senere redusert. I dag er den på ti uker. Fedre fikk selvstendig opptjeningsrett til den delbare permisjonen i år 2000. På den andre siden er fedres rettigheter i foreldrepengeordningen fremdeles svært begrenset. Fars rettigheter er avledet av mors: mor må ha opparbeidet seg rett til foreldrepenger før fødsel for at far skal ha rett til fedrekvote, og mor må ut i aktivitet etter fødsel dersom far skal ha rett på den delbare permisjonen. Utviklingen av fedres rettigheter i foreldrepengeordningen kan karakteriseres som et inntog med bremsene på. Oppgavens formål er å finne svar på hva som har drevet frem endringer og hvilke idéer som har vært med på å forme fedres rettigheter i den norske foreldrepengeordningen. Norske offentlige dokumenter fra 1991-2017 blir analysert. Det teoretiske utgangspunktet er et fortolkende grunnsyn som bunner i en sosialkonstruktivistisk tradisjon. Det metodiske rammeverket tar utgangspunkt i Ernest Laclau og Chantal Mouffe sin poststrukturelle diskursteori og Martin Carstensens teori om inkrementell ideasjonell endring. Oppgaven finner at det har vært en sterk politisering av fedrekvoten, men ikke når det gjelder fedres rett til selvstendig opptjenings- og uttaksrett. Det er videre gjennomgående faglig og politisk enighet om en likestilt foreldrepengeordning mellom mor og far i teorien, men idéer knyttet til dobbeltomsorgsprinsippet og arbeidslinja får forrang. Det er politisk kamp om hvilke av de sentrale idéene knyttet til ordningen: omsorg, likestilling, valgfrihet og yrkesaktivitet som skal vinne frem. Det er også kamp om innholdet i disse idéene. Oppgaven viser mer generelt at måten idéer skapes og reproduseres er sentralt for å forstå hvordan et politikkområde endrer seg over tid. Et fokus på hvordan idéer trigger forandring i perioder preget av krise eller store omveltinger er for ensidig. Idéer er ikke stabile enheter, og inkrementelle, men signifikant ideasjonell forandring skjer også i perioder preget av stabilitet. Små ideasjonelle endringer over tid fører til store endringer