Kjønnsinkongruens: Når den psykologiske kjønnsidentiteten og det biologiske kjønn ikke samsvarer

Sammendrag: Formål: Studien utforsker overordnede aspekter ved opplevelse av stigmatisering hos personer med kjønnsinkongruens. Formålet er å bidra til økt kunnskap, forståelse og aksept av denne befolkningsgruppen både innen helsevesenet og i samfunnet generelt. Teoretisk forankring: Studien er forankret i minoritetsstressmodellen slik den er beskrevet av Meyer (2003) kombinert med Goffmans (1985) teori om stigma som en sosial merking av enkeltmennesket med tap av egenverdi og attraktivitet. Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming med utforskende design. Datagrunnlaget består av semistrukturerte intervjuer med seks personer rekruttert via pasientforeningen Harry Benjamins Ressurssenter (HBRS), hvorav samtlige hadde påbegynt eller fullført kjønnsbekreftende behandling. Analysen tar utgangspunkt i datamaterialet som fremkom av intervjuene. Intervjuene analysert og fortolket innenfor en hermeneutisk meningsfortolkning inspirert av Kvale og Brinkmanns (2009) tre tolkningskontekster; selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse. Resultater: Med opplevelse av stigmatisering som en inngangsport for å forstå hvilke utfordringer personer med kjønnsinkongruens møter i omgivelsene, ble det funnet to overordnede temaer; 1) «minoritetsstressorer» og 2) «stresslindrende faktorer». Førstnevnte oppstod som et resultat av ha et stigma, og nøkkelkonseptene var; «stressende betingelser», «stressende hendelser og møter med omgivelsene», «fordomsfulle hendelser» og «transfobi og internalisert transfobi». Under tema 2) representerte «personlige egenskaper» og «mestringsstrategier» nøkkelkonseptene, og var de hjelpemidlene intervjupersonene responderte på minoritetsstressorene med. Det var individuelle forskjeller i intervjupersonenes opplevelser og håndtering av minoritetsstressorene. Samtlige rapporterte imidlertid om langt mindre opplevd eller faktisk erfart stigmatisering, etter kjønnsbekreftende behandling da de begynte å passere som sitt rette kjønn. Konklusjon: Funnene viste at opplevelse av stigmatisering er både en refleksjon av andres mulige reaksjoner og faktisk erfarte reaksjoner og betingelser. Samtlige intervjupersoner viste seg bemerkelsesverdig motstandsdyktige, noe som særlig viste seg i tenårene. Alt de gjennomgikk i denne perioden, gjorde de hovedsakelig alene – med en svært begrenset åpenhet om sin kjønnsidentitet til omgivelsene. Fortielse fremkom således som den vanligste mestringsstrategien. Bakenforliggende årsaker til at de ikke turte å være seg selv, var skam og frykt. Etter hvert som intervjupersonene begynte å utvide sine handlingsrom, avtok stigmatrusselen, og egenskaper som mot og selvaksept ble mer fremtredende. Studiens viktigste begreper var veldig sammenliknbare med konseptene minoritetsstressmodellen består av