Uten fedrekvote i lovgivningen:Danske fedres forhandlinger om permisjon fra arbeidet

I Danmark er det ingen fedrekvote i lovgivningen. Fedre har ifølge lovgivningen rett til to ukers pappapermisjon like etter fødselen og 32 ukers foreldrepermisjon med foreldrepenger som foreldrene selv må dele mellom seg. Valgfriheten og fleksibiliteten i den danske permisjonsordningen betyr at fedres bruk av permisjon må avgjøres i flere ulike forhandlingsprosesser: Dels mellom foreldreparet, der fordelingen av permisjonen må forhandles med moren. Dels på arbeidsplassen, der danske fedre, i motsetning til mødre, i praksis forhandler om tilrettelegging av permisjon (Olsen, 2005; Bloksgaard, 2009). Samtidig viser erfaringene fra de andre nordiske landene at «ferdigforhandlete» permisjonsrettigheter som er øremerket for fedre er avgjørende for å sikre at fedre faktisk tar permisjon fra arbeidet (Brandth & Kvande, 2005; Haas & Rostgaard, 2011). Sammenliknet med de øvrige nordiske landene er den gjeldende danske permisjonslovgivningen kjennetegnet ved å ha den svakeste støtten for fedres omsorg (Haas & Rostgaard, 2011). Den danske staten deltar dermed i mindre grad enn i de øvrige landene ‒ særlig i Norge, Sverige og Island ‒ i prosessen med å skape nærværende og deltakende fedre som tar permisjon. Danske fedre er blant de menn i de nordiske landene som tar minst permisjon (Nordic Statistic Yearbook, 2012). I Danmark reguleres permisjonsrettighetene ikke utelukkende gjennom lovgivningen, men også via tariffavtaler og lokale avtaler i arbeidslivet. Dette betyr at permisjonsrettigheter reguleres på flere ulike nivåer, men også at individuelle fedre har forskjellige permisjonsrettigheter avhengig av hvilken bransje og virksomhet de er ansatt i. I forlengelsen av dette er det viktig å studere danske fedres bruk av permisjon, ikke kun i relation til national politik på området, men også som et resultat av tariffavtaler og forhandlinger på arbeidsplassen. Dette kapitlet setter fokus på samspillet mellom makronivå (kulturelle normer og sosiale strukturer i form av permisjonslovgivning), mesonivå (permisjonsregler og normer på bransje- og virksomhetsnivå) og mikronivå (individuelle valg og parforholdsfaktorer) i forbindelse med danske fedres bruk av permisjon. I dette kapitlet drøfter jeg hva disse rammebetingelsene betyr for danske fedres bruk av permisjon: Hvilken betydning har det at permisjonsrettigheter tilbys på forskjellige nivåer og varierer avhengig av sektor, bransje og arbeidsplass? Hvilken betydning har det at danske fedre må forhandle om permisjon på individuell basis på arbeidsplassen? Hva er det som skjer i forhandlingsprosessene om permisjon på arbeidsplassen, og hvorfor er resultatet av disse så kjønnet?