Flytting til og fra Oslos bydeler

Målsettingen med denne undersøkelsen er å vise hvordan flyttingene til og fra Oslo fordeler seg på bydeler, samt hvordan flyttingene internt har foregått mellom Oslos bydeler. Datagrunnlaget er tilrettelagt for tidsperioden 1999-2010. Med hensyn til en framskrivning av befolkningen i Oslos bydeler, har det vært av interesse å beskrive hvordan flyttemønsteret har utviklet seg over tid, men også å undersøke hvor stabilt dette flyttemønsteret har vært, gitt kjønn og alder. Resultatene viser at det har vært en omfattende flytting både til og fra Oslo i denne perioden, og at flyttehyppigheten øker ytterligere når vi ser på flyttestrømmer mellom bydelene internt i hovedstaden. Dette er i tråd med teorier om at flyttetilbøyeligheten er omvendt proporsjonal med den geografiske avstanden mellom fra- og tilflyttingssted. Resultatene viser at flytteaktiviteten er størst til og fra de indre bydelene, der innflyttingen til dels kommer fra Akershus, men mest fra regioner i Norge for øvrig og etter hvert fra utlandet. Det er observert klart større flyttestrømmer fra de indre til de ytre bydelene enn de flyttestrømmer som går motsatt vei. Dette har bl.a. sammenheng med aldersstrukturen, der de indre bydelene får stor tilførsel utenfra av yngre personer i 20-årsalderen, som leier fremfor å eie bolig, mens utflyttingen foregår etter at personene er blitt noe eldre, og da til dels sammen med egne barn, som utgjør en betydelig andel av utflyttingene fra de indre til de ytre bydelene. Fra de ytre bydelene går mye av flyttestrømmene til Akershus, som gjennomgående viser positiv flyttebalanse med Oslo. Innvandringen har fått en stadig større betydning for flyttingene til hovedstaden utover på 2000-tallet. Dette har sammenheng med økt nettoinnvandring av personer med bakgrunn fra EU-land i Vest-Europa og fra personer med bakgrunn fra nye EU-land i Øst-Europa. I tillegg bidrar fortsatt personer med bakgrunn fra land i den øvrige verden til et klart innvandringsoverskudd fra utlandet, men også gjennom innenlandske flyttinger, og da spesielt til byens østlige og sørlige områder, der personer uten innvandringsbakgrunn stort sett bidrar negativt med hensyn til samlet nettoinnflytting. Med tanke på en befolkningsframskriving for hver av bydelene, er det observert en stor stabilitet i flyttemønsteret både med hensyn til det geografiske flyttemønsteret for bydelene totalt, men også når vi går ned til mer detaljerte aldersgrupperinger og kjønn. Undersøkelsen viser imidlertid noe mindre stabilitet i nivået på flyttetilbøyelighetene målt som antall flyttinger per tusen innbyggere i hver flyttegruppe over tid, samt i fordelingen av innflyttingen på bydeler. Dersom en over- eller underestimering av utflyttingstilbøyeligheten motsvares av tilsvarende endringer i innflyttingen målt per tusen innbyggere, vil likevel en framskriving av flyttingene kunne gi brukbare estimater av flyttebalansene. Flere av undersøkelsene avdekket et visst mønster som kunne antyde en slik sammenheng, blant annet gjennom positiv sammenheng mellom endring i utflyttingstilbøyeligheten og innflytting målt per tusen innbyggere over tid. Store endringer i nettotilførsel av boliger og i innbyggernes botetthet vil imidlertid kunne rokke ved en slik positiv sammenheng mellom flyttestrømmene