Medfødt instinkt eller øvingssak? En analyse av den journalistiske mage- følelsen sett i lys av Polanyis begrep «taus kunnskap».

For å beskrive journalistikkens praktiske kunnskap brukes ofte kroppslige metaforer som «en nese for nyheter», «en magefølelse» eller «en ryggmargsrefleks». Ved hjelp av Polanyis begrep «taus kunnskap», samt 69 dybdeintervjuer med studenter, journalister og journalistlærere, er målet med denne artikkelen å undersøke hva denne magefølelsen egentlig er, og hvordan den best utvikles. Et hovedfunn er at den journalistiske magefølelsen baserer seg på svært kompleks, sammensatt og situasjonsbetinget bakgrunnskunnskap. Gjennom å beskrive det journalistiske «instinktet» som evnen til å forstå og løse journalistiske utfordringer nærmest uten betenkningstid legger flere intervjuobjekter vekt på hvor personlig og kroppsliggjort denne kunnskapen er. Samtidig er særlig lærere og aktive journalister uenige om hvordan magefølelsen best tilegnes. Mens flere lærere mener at alle kan utvikle en journalistisk magefølelse så lenge motivasjonen er på plass, beskriver journalistene den tause kunnskapen som et nærmest gåtefullt instinkt man er født med – eller ikke. Gjennom å undersøke hvordan studenter, lærere og journalister beskriver taus kunnskap, samt å analysere den praktiske kunnskapens ulike bestanddeler, bidrar denne artikkelen til å dekode og avmystifisere journalistisk arbeid. En slik dekoding er avgjørende for å kunne forstå og videreutvikle journalistisk praksis. En bevisstgjøring rundt hva magefølelsen er, vil også kunne styrke posisjonen til praktisk kunnskap i journalistutdanningene og bidra til å forbedre undervisningen i praktisk journalistikk.publishedVersio