Predasjonsstudier av kongeørn i Trøndelag

Mattisson, J., Stien, J., Kleven, O. & Stien, A. 2022. Predasjonsstudier av kongeørn i Trøndelag. NINA rapport 2203. Norsk institutt for naturforskning Det har i de siste årene blitt stadig mer fokus på kongeørn som skadevolder på frittgående husdyr, som sau og tamrein. Sammenliknet med de andre store rovdyrene er kunnskapen om kongeørn mer begrenset. Kongeørn er både en predator og en åtseleter og anses som en føde-generalist. Tidligere studier av dietten til kongeørn er hovedsakelig basert på registrering av byttedyr i reir, eller ved hjelp av viltkamera ved reir. Studiene er derfor begrenset til hekkende individer i hekkeperioden fram til ungene forlater reiret på sommeren. Hoveddelen av dietten til hekkende kongeørn er småvilt, framfor alt rype og hare, men sau og rein forekommer også i dietten i de fleste områder. Byttedyrregistreringer ved hjelp av GPS-sendere og kluster-metodikk har blitt brukt på alle de store landlevende rovdyra i Skandinavia, men har ikke blitt benyttet på kongeørn tidligere. Med denne metodikken kan man samle data på diett også for ikke-hekkende ørner, både territorielle og ikke-territorielle. På denne måten kan man lettere fastslå om byttet er drept av ørn eller ikke. I denne rapporten har vi brukt GPS-data fra tre territorielle og tre ikke-territorielle kongeørner for å se om det var mulig å studere diett og beregne individuell drapstakt på lam og reinkalv hos kongeørn med denne metodikken. Vi har også benyttet DNA-analyser av ørnefjær funnet ved byttedyrrester og fra GPS-merket individer for å identifisere ulike individer som har besøkt de samme byttedyrene. Metodikken fungerte også for kongeørn og basert på antall byttedyr funnet på kluster var en stor andel av dietten hos kongeørn småvilt (70%), der hare og rype var de vanligste byttedyrene. Blant klauvdyr var sau (15%) og reinsdyr (9%) vanligst, men vi fant også at kongeørna hadde spist på elg og rådyr. To tredjedeler av sau- og reinkadavrene som ble funnet på klustrene var sannsynligvis drept av de GPS-merkede ørnene, mens en tredjedel var kadaver som ørnene ikke selv hadde drept. Med et unntak var alle kongeørndrepte sau og rein lam eller kalv, unntaket var en voksen reinsimle. Alle de seks kongeørnene vi gjennomførte klustersøk på drepte en eller flere reinkalver eller ett eller flere lam. Det var stor variasjon mellom individene med hensyn på hvor mange reinkalver eller lam de drepte. Det var også stor variasjon mellom ulike år for de samme individene. Dessverre har vi totalt sett relativt lite data fra få individer og fra et begrenset område, noe som gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner om kongeørnens drapstakt på sau og rein. DNA-analysene av fjær viste at flere av byttedyrene til de territorielle kongeørnene også var besøkt av deres partner, noe som antyder at par kan operere sammen. Dette er en adferd som er av betydning i vurderingen av det samlede preda-sjonspresset fra territorielle kongeørnpar. Dette studiet demonstrerer at bruk av GPS-merkede ørner og klustersøk kan brukes til å estimere både diett og predasjonsrater hos territorielle og ikke-territorielle kongeørn. Metoden kan i teorien brukes året rundt, men i Norge blir bruken foreløpig begrenset av at batteriene til GPS- senderne, som typisk lades av et solcellepanel, har begrenset kapasitet om vinteren. Ved bruk av kluster til å registrere byttedyr vil ikke byttedyr som tas med i sin helhet til reiret eller svelges hele, f.eks. smågnagere, fanges opp i særlig grad, mens slike byttedyr vil fanges opp ved bruk av byttedyrundersøkelser og viltkamera ved reir. Kluster-metodikken vil også dokumentere ka-daver som hekkende ørner spiser av, men som de ikke tar med til reiret. Studier på reir vil risikere å underestimere betydningen av større byttedyr som klauvdyr og bruk av åtsler, mens kluster-metodikken vil risikere å underestimere andelen mindre byttedyr i dietten. Funn av kadaver på kluster vil også oftere gi svar på om byttet er drept av ørn eller ikke, da drepte dyr vil være relativt ferske.Mattisson, J., Stien, J., Kleven, O. & Stien, A. 2022. Predation studies of Golden Eagles in Trøndelag, Norway. NINA Report 2203. Norwegian Institute for Nature Research. Depredation on semi-domestic reindeer and free ranging domestic sheep is a main source of human-wildlife conflict in Norway. There has recently been an increasing focus on golden eagle as a predator of livestock, however unlike the other large carnivores there is little knowledge about its role. Golden eagle is a generalist feeder and is both a predator and a scavenger. Earlier diet studies are mostly based on prey collected at nests and/ or registration of food brought to nests by adults and are therefore limited to breeding individuals between spring and late summer during the chick rearing period. These studies indicate that breeding individuals have a diet consisting mostly of small game, mainly ptarmigan and hare. Sheep and semi-domestic reindeer are also found in the majority of studies. Prey registration using the cluster method has been used for all terrestrial large carnivore species in Scandinavia except for golden eagle. The advantage of this method is that it is possible to collect information about the diet of non-breeding individu-als, both territorial and non-territorial individuals, and assess more robustly whether large prey is killed by golden eagle or not. In this report we have used GPS-data from three territorial and three non-territorial golden eagles to seen whether it is possible to use the cluster method to study the diet of golden eagle and to estimate individual golden eagle kill rates for sheep and reindeer. We have also used DNA-analyses of golden eagle feathers collected at prey-remains and from GPS-marked individuals to identify unique individuals that have visited the same prey. The results indicate that the cluster method is applicable for diet studies of golden eagle. Based on the frequency of prey found at clusters a large proportion (70%) of the diet consisted of small game, mostly ptarmigan and hare. Among livestock and wild cervids the most common prey were sheep (15%) and reindeer (9%), however we found that golden eagle also ate moose and roe deer. Two thirds of the sheep and semi-domestic reindeer carcasses found at clusters were most likely killed by the GPS-marked individuals, while a third of carcasses were not killed by these individuals. All but one sheep and reindeer killed by golden eagle were young animals, less than one year old. The exception was an adult female reindeer. For all GPS-marked individuals, we found at least one or more sheep and/ or reindeer carcasses that were killed by golden eagle, however there was a large between- individual variation and a large between-year variation within individuals. Unfortunately, we have too little data to estimate average kill rates on sheep and reindeer. DNA-analyses of eagle feathers indicated that for territorial pairs, both individuals often visited the same prey, suggesting that they share food resources to some ex-tent. This knowledge is relevant to assessing the total predation pressure on prey from territorial golden eagle. In this report, we show that the cluster method can be used to estimate both diet and predation rates of territorial and non-territorial golden eagle. In theory, the method can be used year-round, however in Norway, the time-period is restricted to the summer months due to the limitation of solar powered battery charging for the GPS devices. When using the cluster method, small prey that are swallowed whole are likely to be underestimated. However, while nest studies capture the small prey component more accurately, they will likely underestimate the proportion of large prey. Large prey is too heavy to be carried to the nest and identifying meat from nest observation studies is challenging while prey item collection will not reveal these items as meat will be con-sumed and digested. The cluster method is therefore an appropriate method to document the consumption of large prey and can often indicate whether the prey has been killed by golden eagle