Urfolk og nasjonale minoriteter som tema i samfunnsfag

Gjennom Kunnskapsløftet 2020 (LK2020) er urfolk og nasjonale minoriteter blitt løfta som temaområde i skolen. I dette kapittelet ser vi på hvilken plass samene og de nasjonale minoritetene har i overordna del og i samfunnsfaglæreplanen, og diskuterer hva dette har å si for undervisninga i samfunnsfag. Kapittelet har to hoveddeler. For det første undersøker vi læreplanen ut fra hva den sier om samene som urfolk og de nasjonale minoritetene. Et viktig poeng her er å se og vise sammenhengene mellom de ulike delene av læreplanen, fra overordna del og til de forskjellige nivåene (relevans, kjerneelementer, tverrfaglige tema og kompetansemål) av læreplanen i samfunnsfag. Denne første delen er deskriptiv/analytisk og søker å kartlegge og forstå læreplanens bakgrunn og innhold. Ut fra denne gjennomgangen diskuterer vi hva det vil si å integrere urfolks- og minoritetsrelaterte tema i skolen. Til dette ligger tilknytninga til de tverrgående temaene og særlig til demokrati og medborgerskap. Denne delen er analytisk og preskriptiv i den forstand at vi beveger oss i retning av å komme med anbefalinger basert på det vi finner i analysen. Norge som stat er bygd på territoriet til to folk, samene og nordmenn. Fra 1990 har samene vært anerkjent som urfolk i Norge. Dette er uttrykt i lovverk og internasjonale avtaler. De fem nasjonale minoritetene, anerkjent som sådan sia 1999, har en annen status enn samene, men nevnes også spesifikt i læreplanen. Lover og rettigheter er én ting. Når det gjelder både samene og de nasjonale minoritetene i samfunn, familier og enkeltes liv, handler det også om språk, tilhørighet og noen ganger utenforskap. Skolens arbeid beveger seg dermed i et område med mange spenninger og muligheter. Som teoretisk grep vil vi anvende Sara Ahmeds (2000) begreper om strange encounters, fremmede møter, for å forstå hvordan samer og minoriteter i en norsk sammenheng er blitt «de andre» og «de fremmede», og hva dette har å si for implementeringa av læreplanene. I tillegg vil vi se til Martin Nakatas (2007) begrep det kulturelle grensesnittet, som tar utgangspunkt i at skillet mellom ulike folk eller folkegrupper ikke er vanntett, men heller kan karakteriseres som et grensesnitt med en rekke posisjoner tilgjengelig. Både for samene og for de nasjonale minoritetene kan relasjonene til majoritetssamfunnet karakteriseres som et kulturelt grensesnitt