Overgangen fra privatallmenning til bygdeallmenning

Allmenninger vil gjennom tiden forandre seg både med tanke på ressurser, bruksområde, utnyttelse m.m. Dette er også en av grunnpilarene i allmenningene gjennom utrykket «Tida og tilhøva». Begrepet tar for seg bruksretten i allmenningene, hvor innholdet og utøvelsen ikke er fast for evig og alltid. Den er derimot dynamisk og levende, og kan endre seg i forhold til skiftende tider. Oppgaven tar derfor utgangspunkt i utskiftningen av privatallmenninger, som ble kjøpt av bygdefolket og dermed ble bygdeallmenninger. Dette er en prosess som ble satt i gang ved Lov om skogvesenet av 22. juni 1863. Med denne loven besluttet myndighetene at privatallmenninger ikke lengre skulle være institusjoner. Oppgaven søker å belyse hvordan overgangen foregikk, og hvilke effekter utskiftningen hadde. Dette sammen med å se på hvorfor det fremdeles eksisterer privatallmenninger i Norge, og bakgrunnen for at disse ikke ble utskiftet. Det skal også undersøkes om utskiftningen hadde noe for seg, om den hadde positive ringvirkninger og om det bedret skogen innad i allmenningene. Dette blir undersøkt ved å ta utgangspunkt i følgende delproblemstillinger: • Delproblemstilling 1: Hvordan foregikk utskiftingen av privatallmenningene? • Delproblemstilling 2: Hvorfor ble ikke alle privatallmenningen utskiftet? • Delproblemstilling 3: Hvilken effekt hadde utskiftningen på allmenningene? • Delproblemstilling 4: Hadde pålegget om utskiftning noe for seg, og har det bedret skogen innad i allmenningen? I studiet blir det anvendt dokumentanalyse og sett på dokumenter og skriv som vil være med å belyse overgangen, hvilke effekter den hadde og hvordan overgangen ble gjennomført. Oppgaven vil også benytte caseundersøkelse ved at den ser på ni ulike allmenninger hvor tre av de er privatallmenninger, tre har gått gjennom utskiftnin