Inkludering og integrering i praksisfeltet En studie om utdanningens rolle i inkluderings- og integreringsarbeidet

Som innvandrer vil tilgang til arbeid ha betydning for deltakelse i samfunnet, og tilhørighet til det norske fellesskapet. Med det som bakteppe har regjeringen gjort en innsats for å kvalifisere innvandrere til helsearbeiderfaget (Meld St. 6 (2012-2013)). Denne innsatsen har blant annet resultert i tilbud om utdanning som helsefagarbeider for elever med minoritetsbakgrunn i samarbeid med NAV (Stavanger offshore tekniske fagskole, u.å. ), som denne studien tar utgangspunkt i. Utdanningen i helsefag innebærer praksis, hvor eleven får prøve seg i autentiske situasjoner fra arbeidslivet. Dette kan være en prosess som er forbundet med usikkerhet og spenning for mange av elevene. For elever med minoritetsbakgrunn kommer forhold som inkludering og integrering i tillegg til usikkerheten forbundet til å delta i noe nytt og ukjent. Et godt læringsutbytte henger sammen med en god opplevelse når praksis gjennomføres. Når elever med minoritetsbakgrunn skal gjennomføre praksis er det med den samme spenning som elever generelt, men i tillegg kommer forhold som er relatert til inkludering og integrering. Disse forholdene har jeg sett nærmere på ved hjelp av å undersøke hva som blir gjort av praksisveiledere for at elever med minoritetsbakgrunn skal ha en praksisperiode hvor inkludering og integrering er i søkelyset. Studien tar for seg erfaringer fra fire praksisveiledere på fire ulike avdelinger på sykehjem. Søkelyset har vært rettet mot hva som blir gjort for å legge til rette for inkludering og integrering, samtidig har forhold som kan være til hinder for inkludering og integrering blitt belyst