Kan jeg være der for deg, selv om jeg er på video? En studie om videotjenester, terapeutisk relasjon og kommunikasjon i en pandemi

I perioden fra mars til mai 2020 bidro COVID-19 pandemien til en drastisk endring i hvordan helsetjenester ble organisert. Et behov for en alternativ løsning på ansikt-til-ansikt samtaler dukket opp for å sikre og imøtekomme tjenestebrukere uten smittefare. Bruken av videotjenester i ulike deler av helsevesenet økte som et resultat av dette. Min problemstilling ble derfor som følgende: Hvordan opplever terapeuter som jobber systemisk bruken av ulike videotjenester som «Zoom, Teams og Skype» i deres kliniske praksis. Mine forskningsspørsmål søker blant annet svar på: • Hvordan påvirker bruken av videosamtaler terapeuten? • Hvilke utfordringer møter terapeuten ved å bruke benytte seg av videosamtaler • Fordeler og ulemper ved bruk av ulike videotjenester Dette er en kvalitativ studie av terapeuters opplevelser av bruken av ulike videotjenester i deres kliniske praksis. Oppgaven tar i utgangspunkt hermeneutisk, fenomenologisk og sosialkonstruksjonistisk perspektiv. Teorier som kommunikasjon, digitale tjenester, terapeutisk allianse, relasjoner og kontekst setter det teoretiske fundamentet på plass. Deltakerne i forskningsprosjektet hadde ulike bakgrunner og hadde erfaring fra andre jobber. Det alle hadde tilfelles og som var mest fremtredende var arbeidssituasjonen som ble snudd på hodet på grunn av pandemien. Jeg tok kontakt med aktuelle deltakere gjennom epost hvor jeg også sendte et introduksjonsbrev til de utvalgte plassene som var villig til å delta og som var positiv innstilte til prosjektet. Ved å utføre to fokusgruppeintervjuer, et dybdeintervju og analysert gjennom Braun og Clark´s tematiske analyse, belyser forskningsprosjektet 3 hovedtemaer og 8 deltemaer. Hovedtemaene var; 1) Fysiske og digitale møter gir ulike opplevelser om den andre 2) Digitale møter skaper muligheter og begrensinger 3) Fysiske og digitale møter komplementerer hverandre. Studien viser at kommunikasjon spiller en viktig rolle for hvordan terapeutene kan fange opp tegn og signaler hos mennesker som kommer til råd, veiledning eller behandling. Denne årvåkenheten kan være fraværende eller vanskelig å fange opp i en digital plattform. Bruken av digital plattform som et godt alternativ kan opprettholde tilliten og relasjonen som har blitt til i fysiske møter, men det kan koste terapeutene energi og krefter da mengden med klienter øker som er resultat av tilgjengelighet og økt omsorgsbehov. Terapeutene synses å være bekymret, men optimistisk til fremtiden med videotjenester. Informantene sitter igjen med et spørsmål om de kan være der for sine klienter selv om de er på video. Funnene utforsker veier og retninger innenfor bruken av videotjenester som kan komplementære den tradisjonelle ansikt til ansikt samtaler