Rettferdig vurdering i kroppsøving – Fremtidige kroppsøvingslæreres perspektiv og tolkningsfellesskapets potensial

I forkant av dette prosjektet hadde vi et ønske om å skrive en relevant og nyttig masteroppgave, hvor vi ville ta for oss et fagområde som kunne bidra med kunnskapsutvikling, og være en ressurs for vår senere yrkesutøvelse. Etter å ha lest artikler i aviser, tidligere forskning, og det omtalte støtteskrivet for vurdering i kroppsøving, falt valget på å undersøke utfordringer knyttet til nettopp dette med vurdering. Denne masteroppgaven vinkler seg inn mot problemområdene rundt det å gi rettferdige vurderinger i kroppsøvingsfaget, hvor vi ser dette i lys av vurderings- og læreplansforståelse, og hvordan profesjonsutvikling kan være til hjelp i møte med utfordringene. For å undersøke dette, har vi gjennomført kvalitative semistrukturerte intervjuer av fremtidige kroppsøvingslærere, og anvendt oss av en hermeneutisk tilnærming til analysen av de innhentede dataene. Oppgavens hensikt er å undersøke hvorvidt den nye integrerte masterutdanningen for grunnskolelærere bidrar med å forberede studentene med tilstrekkelig kunnskap og erfaring i møte med dagligdagse utfordringer for kroppsøvingslærere, som i dette tilfellet vurdering. For å belyse oppgavens hensikt og resultater har vi trukket inn tidligere forskning og teoretisk rammeverk som omhandler hovedtemaene læreplan, vurdering, rettferdighet, og profesjonsutvikling. Dataene bygges opp av informantenes utsagn, våre egne tolkninger og analytiske kommentarer til disse. Hovedfunnene består av at studentene til tider viser god teoretisk kunnskap om vurdering og læreplan, men også noen vesentlige mangler når det gjelder erfaringsbasert kunnskap. Dette førte til at de ofte presenterte motsigende utsagn, hvor det virket som at studentene innehar en mer instrumentell og tradisjonell tilnærming til vurdering, til tross for at de beskriver sentrale føringer innenfor den nye læreplanen, og viktigheten av å imøtekomme kompetansemålene. Samlet sett, kom studentene frem til at en rettferdig vurderingspraksis innebærer å tydeliggjøre vurderingskriterier overfor elevene, gi konkrete tilbakemeldinger og veiledning for utvikling. Viktigheten av elevdeltakelse i vurderingsarbeidet og lærerens fagkompetanse blir også fremhevet. Studentene var imidlertid tydelige på at forskjellige tolkninger av læreplanen fører til ulik vurderingspraksis, som igjen er urettferdig overfor elever på tvers av klasser og skoler. Gjennom ulike samarbeidsøvelser, samt det å være oppdatert på forskning, gjennom et profesjonsfellesskap, blir fremhevet i arbeidet med utvikling av vurderingspraksis. På bakgrunn av dette konkluderer vi med at rettferdige vurderinger i kroppsøving er tilnærmet umulig å praktisere ettersom tolkningsrommet av retningslinjene for vurdering er såpass stort. Tolkningsfellesskapet er imidlertid avgjørende for veien mot en mest mulig rettferdig vurderingspraksis. Vi konkluderer i tillegg med at utdanningen bør rette mer oppmerksomhet mot praktisk kunnskap rundt vurdering i kroppsøving, slik at studenter får mer erfaring med sentrale utfordringer, og stiller bedre forberedt i møte med læreryrket