Skolevegringsproblematikk i ungdomsskolen

De siste årene har det vært en økende interesse rundt skolevegring, en tilstand som setter sitt preg på akademisk fremgang så vel som på elevens helhetlige utvikling. Begrepet skolevegring og spørsmål om hvordan fenomenet markeres skaper fortsatt debatt i faglitteraturen og i media. Formålet med denne studien er å undersøke den pedagogisk-psykologiske tjenestens (PTT) forståelse av og arbeid med skolevegring i ungdomsskolen. Studien har en fenomenologisk tilnærming, hvor det ble gjennomført semistrukturerte intervju av fire PP-rådgivere som har hatt jobberfaring med skolevegring. Resultatene blir analysert ved bruk av stegvis deduktiv-induktiv metode (SDI) og drøftet i lys av relevant forskning og teori. Funnene belyser hvordan profesjonsutøvere gjennom eksisterende lovverk, institusjonelle forhold og språk utøver sin praksis i møte med fenomenet. Det konkluderes med at PP-rådgivere har helhetlig forståelse av begrepet skolevegring i tråd med aktuell forskning. Imidlertid har de ulik forståelse for hvordan markering av manglende oppmøte kan oppfattes av eleven og familien. PP-rådgivere omtaler sitt arbeid med skolevegring som proaktiv. En tydelig sammenheng mellom sen identifisering i skolen og sen involvering av PPT i skolevegringssaker problematiserer arbeidet med å oppfylle mål med forebyggende arbeid. Utfordringer som PP-rådgivere opplever i møte med fenomenet diskuteres med planer for veien videre i arbeid med skolevegring