Barn som symptombærere av vanskelige familiesituasjoner. En kvalitativ intervjustudie om hvordan barnehagelærere møter barn som pårørende.

Formål: Denne masteroppgaven har til formål å belyse handlingsrommet barnehagelærere har, og valgene de tar, i møte med et barn hvor det oppstår en mistanke om at barnet er pårørende. Barnets beste skal være utgangspunkt for alle handlinger og valg som tas i barnehagen (Barnehageloven, 2005, §3). Vurderingene som blir gjort omkring hva som er det beste for et barn som er pårørende er likevel i stor grad basert på barnehagelærernes profesjonelle skjønn, og bidrar til at barn kan møte et mangfold av ulike praksiser rundt i norske barnehager. Dette kan resultere i at barn som er pårørende ikke får den hjelpen det har krav på tidlig, og vansker kan utvikles på bakgrunn av en sårbarhet. Problemstilling: “Hva gjør barnehagelærere når de mistenker at et barn er pårørende?” Utvalg: Dette er en kvalitativ undersøkelse som baserer seg på tre informanter, alle barnehagelærere. Metode: Individuelle semistrukturerte intervju. Resultater: Gjennom tre intervju kommer det i studien frem at barnehagelæreres vurderinger rundt egne mistanker om at et barn er pårørende, ofte baseres på deres profesjonelle skjønn. Disse mistankene baseres på konkrete observasjoner, og alvorlighetsgraden av signalene barnet gir avgjør handlingsforløpet til barnehagelærerne. Samtidig kommer det frem at det profesjonelle skjønnet avgjør dokumentasjonsarbeidet til barnehagen, og at usikkerhet knyttet til egen kompetanse medfører et større behov for samarbeid med kollegaer, PPT og barnevern. Samtidig vektlegger funnene at handlingsrommet til barnehagen rundt barnet som er pårørende i stor grad involverer de foresatte, og at dette samarbeidet la rammene for både praksisen rundt barnet og et eventuelt samarbeid med eksterne instanser. I møte med barnet viser studien at det viktigste barnehagen kan bidra med er trygghet, gjennom gode relasjoner. Konklusjon: Basert på studiens funn er det grunn til å hevde at barnehagelæreres handlingsrom ved mistanke om at et barn er pårørende blir påvirket av signalene barnet gir og de foresatte sitt bidrag i samarbeidet. Likevel kom det også frem noen ulikheter i informantenes praksis, og dette kom tydeligst frem rundt dokumentasjonsarbeidet deres. Dette kan tyde på en mangel av klare føringer og et behov for skjønnsmessige vurderinger