En kvalitativ studie av inkluderende strategier for nyankomne elever i grunnskolen

Formålet med denne fenomenologiske studien er å etablerere kunnskap om hvilke inkluderende strategier som praktiseres i praksisfeltet for inkludering av nyankomne elever. Samfunnsrelatert har Norge behov for økt kunnskap om nyankomne elevers erfaring av inkludering, samtidig som lærere og skoleverket trenger økt kunnskap om inkludering som kan bidra til å forberede læringsvilkårene til elevens beste. Problemstillingen som er styrende for studien er: «Hva er læreres og elevenes erfaringer med inkluderende strategier for å ivareta nyankomne elever i den norske grunnskolen?» Problemstillingen er undersøkt ved hjelp av seks intervjuer: to lærerintervjuer og fire elevintervjuer. Funnene i studien oppsummeres til tre inkluderende strategier: Inkluderingens treenighet, bruke tid til å bli kjent med elever og foreldre, og bruk av andre elever som bidragsytere i inkluderingsprosessen. I henhold til disse funnene ser det ut til at valg av organiseringsmodell (velkomstklasse eller ordinær klasse) ikke er like avgjørende for inkluderingsprosessen, som kvaliteten og tilpasningen som gjøres for hvert enkelt individ. Funnene er diskutert i lys av inkluderingsbegrepet med hovedvekt på inkluderingens treenighet (Olsen, 2013). Vygotskij (2001) og hans sosiokulturelle læringsteori er også sterkt vektlagt, sammen med Bourdieu (1993) sine beskrivelser av de selvskapte begrepene habitus og symbolsk makt. Skole – hjem samarbeidet trekkes også frem som et grunnleggende fundament for god inkluderende opplæring. Konkluderende viser studien at den Norske skolen har potensialet til forbedring av den inkluderende opplæringen. Elever og lærere er godt fornøyd med sin opplevelse, men reflekterer over endringer som kunne bidratt til en fullkommen inkluderingsstrategi