Åndelige og eksistensielle behov hos pasienter på sykehjem. En kvalitativ studie som undersøker hvordan sykepleiere og sykehjemsprester ivaretar disse behovene hos pasienter på kommunale og diakonale sykehjem

I denne studien forsker jeg på åndelige og eksistensielle behov hos pasienter på sykehjem. Problemstillingen min er: Hvordan kan man ivareta åndelige og eksistensielle behov hos pasienter på sykehjem? For å utdype problemstillingen, utformet jeg tre underspørsmål. Disse utforsker hvordan sykehjemsprester og sykepleiere ivaretar pasientenes åndelige og eksistensielle behov, eventuell sammenheng mellom ivaretakelsen av disse behovene og pasientenes livsmestring, og hvilke forskjeller som kommer til syne mellom et kommunalt og diakonalt sykehjem. Som forskningsmetode har jeg utført en kvalitativ studie basert på semistrukturerte intervjuer. Informantene mine har vært sykehjemsprester og sykepleiere med tilknytning til samme sykehjem, og jeg har valgt ut et kommunalt og et diakonalt sykehjem som ligger sentralt på Østlandet. Gjennom studien fant jeg ut at det utføres regelmessige andakter og gudstjenester på sykehjemmene, og sykehjemsprestene blir ansett som samtalepartner for pasientene. Det ble også pekt på viktigheten av kartlegging og videreformidling av åndelige og eksistensielle behov hos pasientene, og hvordan ivaretakelsen av disse behovene kan ha en sammenheng med en pasients livsmestring. Gjennom regelverk, litteratur og funn fra studien kan man se viktigheten av å få ivaretatt de åndelige og eksistensielle behovene hos pasienter på sykehjem, og det er dermed viktig å prioritere denne ivaretakelsen. Sykehjemsprester innehar den teologiske kompetansen til å utføre sjelesorgsamtaler og ritualer, mens sykepleiere må inkludere disse behovene i den helhetlige omsorgen de gir til sine pasienter. Det kan også være hensiktsmessig at alle som utøver omsorg til pasientene har en bevissthet rundt hva åndelige og eksistensielle behov er, noe som kan gjøres gjennom kursing og opplæring av ansatte. Fokuset på ivaretakelsen av disse behovene bør både ligge hos den enkelte ansatte, men også forankret i sykehjemmets ledelse, da dette øker muligheten for at et slikt fokus igjen blir implementert hos de ansatte. På den måten kan åndelige og eksistensielle behov bli en innarbeidet og naturlig del av sykepleiernes og øvrig pleiepersonells arbeidsoppgaver