Digital kulturarvsopplevelse: Hvordan kan vi skape kulturarvsopplevelser på nett?

Det digitale formatet har i den senere tid fått en større plass i arbeidet med å formidle kulturarv. Både fordi de siste årene med pandemi har tvunget museer og kulturinstitusjoner til å tenke annerledes for å kunne opprettholde formidling under nedstengning, men også fordi verktøyene og formatet stadig er under utvikling og utgjør en ny måte å kommunisere med eksisterende og nytt publikum. I denne oppgaven har jeg undersøkt hvordan vi kan skape kulturarvsopplevelser på nett. Tradisjonelt har mye av museenes virke vært i taktile formater. De har utviklet, designet og bygd utstillinger hvor tanken har vært at publikum som oppsøker dem skal gå en opplevelse i møte. Men hvordan kan denne opplevelsen skapes på nett? Hvordan kan vi skape engasjement, pirre nysgjerrigheten, vekke sansene til live og formidle kulturarv når det taktile er byttet ut med en skjerm? For å besvare problemstillingen min har jeg brukt Gjellestadstory som case, og utført intervjuer med tre av de som har arbeidet med å skape dette produktet. Jeg har sett Gjellestadstory i lys av Alke Gröpple-Wegner og Jenny Kidd sitt rammeverk Layers of experience, som danner grunnlaget for min analyse. Jeg mener dette rammeverket viser hvordan vi kan tenke og arbeide i prosessen med å skape opplevelser, og at det er et svært aktuelt for kulturarvsprodukter som Gjellestadstory. Det som kommer frem i samtalene med mine informanter og i analysen, som er interessant å utforske videre, er hva et produkt som Gjellestadstory er. Er det en utstilling? Er det et interaktivt nettsted? Er det en utstilling for web? Og hva er betydningen for utviklingen av slike kulturarvsopplevelser at vi kjenner til og har en felles genreforståelse