Parkering som planleggingsverktøy i Bergen

Tilgang til parkering ved bolig har stor innvirkning både på bilhold og valg av reisemåte. (Christiansen m.fl. 2017). Med dette som utgangspunkt ønsker oppgaven å se på hvordan Bergen kommune bruker parkeringsnorm i KPA for å nå mål om bærekraftig mobilitet. Gjennom teori om bærekraftig mobilitet og sammenhenger mellom arealbruk og transport er det utviklet en konseptuell modell som forklarer hvilke krefter som påvirker fastsettelse av parkeringsnorm. Disse kreftene er politikk, økonomi, beboernes ønsker og behov i tillegg til mobilitet og tilgjengelighet. For å besvare forskningsspørsmålet som er: hvordan Bergen kommune bruker parkeringsnorm i KPA som et planleggingsverktøy for å nå mål om bærekraftig mobilitet, er det valg ut fire utbyggingsprosjekter fra det siste tiåret. Dette gjør det til en multi-embedded case studie, der parkeringsnorm i Bergen er hoved-casen, mens de fire utbyggingsprosjektene underkategorier. Dokumenter i plan og byggesak er studert i tillegg til de tre siste kommuneplanene. Videre er det gjort intervjuer med tre utbyggere og en representant fra kommunens planavdeling for å si noe om motivene bak valg av parkeringsdekning. Funnene viser at det anlegges færre parkeringsplasser i prosjekter bygget etter KPA2018. Utbyggerne er fornøyde med dagens parkeringsnormer og de ønsker ikke å bygge mer parkering enn det er behov for. Samtidig vil de bygge nok parkering slik at de større leilighetene kan selges med parkeringsplass. Det økonomiske perspektivet er avgjørende for utbyggerne, parkering er dyrt, samtidig sliter de med å få solgt store leiligheter uten parkering. Bergen kommunes målsetning med parkeringsnorm i planleggingen har gått fra å sikre nok arealer til parkering, til å redusere antallet bilreiser og antallet biler. Ved å stramme inn parkeringsnormene legger kommunen opp til at flere skal endre reisevaner og leve uten bil, slik blir parkeringsnorm et verktøy i planleggingen for å nå mål om bærekraftig mobilitet