Rettferdighet i det grønne skiftet, en diskursanalyse av venstresidens klimapolitikk

Det foreligger en voksende litteratur av forskning som understreker viktigheten av å integrere energirettferdighet og sosiale perspektiver i vår tids viktigste utfordring; klima og energiomstilling. Denne masteren analyserer venstresidens forsøk på å landet i en mer miljøvennlig retning gjennom å forene nødvendig energiomstilling med deres andre fanesak, sosial rettferdighet. Avhandlingen undersøker ideene som kommer til uttrykk og spenningene som oppstår når energiomstilling og sosiale hensyn forsøkes flettes sammen til rettferdig miljøpolitikk. Gjennom det teorietiske konseptet `energirettferdighet´ og kritisk diskursanalyse som metode undersøker oppgaven forestillingen om klima, energiomstilling og sosial byrdefordeling som kommuniseres av partiene på venstresiden, og hvordan det påvirker diskursiv praksis innenfor det grønne skiftet. Oppgaven identifiserer en overordnet diskurs om rettferdig energiomstilling i venstresidens klimapolitikk, og finner at diskursiv praksis samsvarer med en høy grad av energirettferdighet. Dette får konsekvenser for tiltakene som blir mulig å fremme, og presenterer partiene for løpende avveininger mellom effektivitet og rettferdighet. Avveiningene (og statens rolle) i det grønne skiftet blir et utrykk både uttrykk for næringspolitikk og for sosialpolitikk. Ønsket om sjanselikhet, sosial utjevning og kollektiv regulering av markedet har vært et fellestrekk ved partier til venstre for det politiske sentrum, og det forblir det også i møte med omstillingen. I diskursen hos Rødt, SV og AP brukes ikke klimapolitikken utelukkende for å redusere utslippene, men også for å oppnå andre grunnleggende sosialistiske/sosialdemokratiske målsetninger innen blant annet sysselsetting, industri og fordeling. AP og SV tilknytter seg til en status-quo diskurs og en miljøpolitikk som kjennetegnes av styringsoptimisme, teknologioptimisme og pragmatisme fremfor mer systematiske og dyptgripende virkemiddelbruk, som blir fremmet av Rødt. Gjennom å forstå klimaendringene kun som et teknologi -og organiseringsproblem som kan løses med en overordnet koordinator (staten), fortrenger diskursen andre måter å forstå omstillingen på som i større grad kunne involvert befolkningen i mer miljøvennlig retning. Dette muliggjør en sosial praksis der sosiale hensyn ivaretas i venstresidens forståelse av omstillingen, men avhandlingen finner at dette går til dels på bekostning befolkningens mulighet til å involveres i større og grønnere systemendringer. Fokuset på mer inngripende endringer i personlig sfære er tonet ned, spesielt klimaavgifter og `forurenser betaler´ prinsippet, det mest effektive virkemiddelet politikerne har til rådighet. Sånn sett binder venstresidens diskurs landet til en ny periode med bestemt miljøstrategi, som i nokså høy grad er bundet til å vektlegge geografiske og sosiale hensyn fremfor klimatiske hensyn