En studie om organisatorisk resiliens i kommunal beredskap mot fremtidige klimaendringer

Organisatorisk resiliens er et fagområde med stor akademisk interesse, dog er det fortsatt stor usikkerhet og lite konsensus om hva resiliens er og hvordan det er sammensatt. Det mangler empirisk forskning og et felles analytisk rammeverk til hvordan organisasjoner kan utvikle resiliens. Denne oppgaven er mitt bidrag til fagfeltet, hvor jeg går i dybden på hvordan utvalgte kommuner kan bygge en resilient beredskap i møte med fremtidige konsekvenser av klimaendringer. Derfor er følgende problemstilling utarbeidet; «Hvilke mekanismer har kommuner for å bygge en resilient beredskap for å håndtere fremtidige konsekvenser av klimaendringene?». For å besvare problemstillingen har jeg formulert tre forskningsspørsmål som er strukturert etter tre evner (identifikasjon, observasjon og forberedelse) Duchek (2020) mener er avgjørende i forebyggende arbeid. Oppgaven er gjennomført som en kvalitativ case- studie, med semistrukturerte intervju av personer fra fire utvalgte kommuner, samt Statsforvalter og NVE. Det blir også benyttet offentlige kilder, samt interne og eksterne dokumenter. Resiliens er en grunnleggende organisatorisk evne som gjør kommunene mer forberedt på fremtidige konsekvenser av klimaendringene. Ved å identifisere, observere og forberede seg mot fremtidige konsekvenser av klimaendringene vil kommunene være i stand til å oppdage kritiske utviklinger og potensielle trusler innenfor kommunen, og bygge en resilient beredskap. ROS-analyser er kommunes viktigste mekanisme for å identifisere fremtidige konsekvenser av klimaendringene. Tilsyn og systemrevisjon er en metode for observasjon, og er viktige verktøy for kommunene i å etterleve krav i lover og forskrifter i kommunal beredskapsplikt, med oppdaterte ROS-analyser og beredskapsplaner. Beredskapsarbeidet i kommunene avhenger i stor grav av personlig engasjement fra beredskapsansvarlig. Norge er fremtredende innen forskning og kunnskap om klimatilpasning og fremtidige klimaendringer, men det virker til å mangle intensiver på å få denne kunnskapen ned på lokalt nivå. Manglende ressurser og kunnskap gjør det vanskelig for kommunene å ta hånd om pådriverrollen. Det er behov for tilføring av ressurser, ikke økonomiske i første rekke, men i hovedsak personell med kompetanse rundt klimatilpasning. Funnene i denne oppgaven samsvarer i stor grad med tidligere forskning. Konsekvensene av fremtidige klimaendringer vil få betydning for arbeidet med samfunnssikkerhet i kommunene. Kommunene som evner å bygge organisatoriske evner og prosesser vil være bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer enn andre kommuner