«En av oss»: En komparativ analyse av Elsa Dickmans Korsveien (1946) og Sumaya Jirde Alis Ikkje ver redd sånne som meg (2018).

Denne oppgaven er en komparativ analyse av Elsa Dickmans Korsveien (1946) og Sumaya Jirde Alis Ikkje ver redd sånne som meg (2018). Gjennom analysen søker jeg å svare på hvorvidt opplevelsen av å være en etnisk minoritetskvinne i Norge har noen relevante likhetstrekk for hovedpersonene i Korsveien og Ikkje ver redd sånne som meg. Formålet med analysen er å undersøke om en kan bruke et eldre litterært verk som Korsveien i undervisning, for å diskutere vanskelige tema som rasisme, antisemittisme og diskriminering. Hensikten med å diskutere slike tema ut fra en bok som Korsveien, er at minoritetselever skal slippe å føle på et krav om å være representant for sin diaspora. Jeg har delt analysedelen i tre deler. Først analyserer jeg Korsveien og hovedpersonen Sissels opplevelse av å vokse opp som norsk-jødisk kvinne under okkupasjonen av Norge. I analysens andre del analyserer jeg hvordan oppveksten fremstilles for den norsk-somaliske jeg-personen Sumaya i Ikkje ver redd for sånne som meg. Her trekker jeg paralleller til Korsveien, og sammenligner de to unge kvinnene underveis i analysen. I den tredje og siste analysedelen presenterer jeg en oppsummerende sammenligning av de to bøkene. For å belyse det sentrale spørsmålet om hvorvidt det er fellestrekk i de to bøkene, vil jeg benytte meg av relevant teori. Begrepene antisemittisme og allosemittisme vil jeg diskutere ut fra litteraturviter Frode Hellands og sosiolog Zygmunt Baumans perspektiver. Herfra vil jeg trekke linjer til pionerene innenfor rasismeforskning: Frantz Fanon og W.E.B Du Bois. For å sette søkelys på feminismeperspektivet i de to bøkene, vil jeg bruke historiker Zoë Waxman og litteraturviter bell hooks. Teori omkring skam og følelsen av å være «in-between» to kulturer er også svært relevante for oppgaven, og her vil jeg referere til blant annet statsviter Jill Locke og kulturgeograf Tom Brocket. I oppgaven ser jeg blant annet på hvordan krig og nasjonale kriser kan føre til både utenforskap og inkludering. Bøkene tar for seg hvert sitt nasjonale traume. I Korsveien er okkupasjonen av Norge og krigen i verden den rådende krisen. Her fremstiller forfatteren en ung jødisk kvinne som opplever å bli «en av oss», til tross for at hun må flykte fra landet. I Ikkje ver redd sånne som meg er terrorangrepet den 22. juli et nasjonalt traume som fører til at hovedpersonen Sumaya, føler seg ekskludert fra fellesskapet. Hvorfor kvinnene opplever de to nasjonale krisene så forskjellig, og hvorfor dette er relevant og sammenlignbart for deres opplevelse av å være minoritetskvinner i Norge, er blant spørsmålene jeg besvarer i oppgaven