Blindsoner og brobyggere. Verdsettelse av arbeid i kreativ næring

Avhandlingen Blindsoner og brobyggere: Verdsettelse av arbeid i kreativ næring handler om kreativ næring i norsk politikk og forvaltning på lokalt og regionalt nivå. Kreativ næring er en sekkebetegnelse som, særlig i politisk sammenheng, benyttes om kulturbransjen, mediebransjen og enkelte andre såkalt kreative bransjer (jf. Gran et al., 2015). Men begrepet kreativ næring er omstridt og uavklart, og det brukes primært av personer som ikke selv jobber i denne næringen. Avhandlingen undersøker hvordan arbeid i kreativ næring forstås og verdsettes av ulike aktører i ulike kontekster. Sentrale aktører i avhandlingen er 1) de som selv utgjør næringen, nærmere bestemt kunstnere og personer som driver bedrifter innen kulturelle og kreative bransjer, og 2) aktører som ikke selv er en del av kreativ næring, men som opererer i næringens omgivelser, forvalter politikk, og i større eller mindre grad utgjør et lokalt støtteapparat for de kreative arbeiderne. Disse er byråkrater i kulturadministrasjon, næringsapparat på lokalt og regionalt nivå, og aktører som tilrettelegger for kreativ næring gjennom å lede og administrere ulike ordninger og arenaer. Avhandlingen undersøker for det første hvilke forståelser og verdsettelser av kreativt arbeid som ligger til grunn for lokal og regional politikk og tilrettelegging for kreativ næring. For det andre undersøker den i hvilken grad disse forståelsene og verdsettelsene samsvarer med hvordan aktører i kreativ næring forstår og legitimerer sin egen virksomhet. Det er de små aktørene i næringen som er i fokus her, nærmere bestemt enkeltpersonforetak og små bedrifter med få ansatte, som den kreative næringen også i stor grad består av. Fransk pragmatisk sosiologi utgjør det primære analytiske perspektivet i avhandlingen. Luc Boltanski, som gjerne regnes som perspektivets opphavsmann, utviklet det han kalte en sosiologi om kritikk som et alternativ til Bourdieu og Foucaults poststrukturalistiske analysemodeller. I avhandlingen har jeg gjort bruk av Boltanski og Thévenots (1999, 2006) modell for rettferdiggjøring, som beskriver den kompetansen mennesker tar i bruk når de har behov for å rettferdiggjøre sine egne handlinger, utøve kritikk av andres handlinger og etablere enighet. Mer spesifikt, har jeg undersøkt forståelser av arbeid i kreativ næring i lys av Boltanski og Thévenots empirisk utledede verdiverdener. Teori om kulturelle repertoarer (Lamont, 1992; Lamont & Thévenot, 2000; Swidler, 1986, 1995) og kulturell performance (Alexander, 2011a, 2011b), og perspektiver på kulturpolitiske fornuftsgrunnlag (f.eks. Dubois, 2015; Skot-Hansen, 1999) er også brukt som analytiske perspektiver i avhandlingen. Basert på et kvalitativt intervjumateriale, deltakende observasjon og dokumentstudier belyser avhandlingen hvordan den kreative næringen omgis av ulike og motsetningsfylte narrativer. Avhandlingen belyser videre hvilken betydning disse motsetningene har for de som jobber i den kreative næringen og de som representerer deler av støtteapparatet rundt næringen. Den analyserer også hvordan noen aktører fungerer som brobyggere mellom kreative arbeidere og samfunnet ellers, mens andre besitter verken forståelser eller verktøy som gjør dem i stand til å være en del av en struktur for et mer bærekraftig arbeidsliv i kreativ næring. Det er et mål for avhandlingen å bidra til å øke forståelsen for kreativt arbeid som nettopp arbeid, utvide kunnskapen om politikkområdet kreativ næring, og bygge bro mellom de som har sitt levebrød i kreativ næring og de som utøver og forvalter politikk på området. De fire artiklene som er inkludert i avhandlingen tilnærmer seg fenomenet kreativ næring fra ulike synsvinkler og med nedslag i ulike deler av det kvalitative intervjumaterialet. Artikkel 1 handler om hvilken plass kreativ næring har i lokal politikk og forvaltning, og i hvilken grad og hvordan offentlige aktører på lokalt nivå, i lys av nasjonale politiske ambisjoner, forholder seg til og jobber med kreativ næring i sin kommune eller i sin region. Denne artikkelen baserer seg på intervjuer med ansatte i det næringsrettede virkemiddelapparatet og kulturbyråkratiet samt analyser av offentlige planer i begge sektorer. Artikkel 2 tar utgangspunkt i at kreativ næring befinner seg i et politisk tomrom (eller mellomrom) der det offentlige i liten grad har tatt ansvar, og der det har åpnet seg muligheter for en type aktører som utgjør lokale støtteapparat for dem som driver små kunstneriske eller kreative virksomheter. Her er materialet primært intervjuer med disse aktørene som opererer i mellomrommene. Artikkel 3 analyserer hvordan aktører utenfor og innenfor kreativ næring forstår og snakker om dem som arbeider i kreativ næring, og konsekvensene disse forståelsene har for kreativ næring. Artikkel 4 identifiserer et mulig gap mellom den politiske retorikken om sammenhengene mellom turisme og kreativ næring, og hvordan personer som selv har sitt levebrød i kreativ næring ser på turisme. De to sistnevnte artiklene baserer seg på intervjuer med ansatte i lokal kulturforvaltning og næringsapparat og i kreativ næring. Den nasjonale politikken rettet mot kreativ næring er todelt. Den består i hovedsak av kunstnerpolitiske virkemidler rettet mot aktører med virksomhetsmodeller som i liten grad klarer å tjene penger i et marked, og næringsrettede virkemidler rettet mot aktører som har forretningsmodeller som likner på dem vi kjenner fra industrielle bransjer eller det klassiske næringslivet. Tidligere forskning har påpekt at virksomheter i kreativ næring ofte faller mellom to stoler (Hauge et al., 2020). Et funn i avhandlingen er at det også på lokalt og regionalt nivå finnes et tilsvarende tomrom mellom kulturpolitikk og næringspolitikk, og at politikkens innretning er lite egnet til å håndtere den hybriditeten som gjerne kjennetegner virksomheter i kreativ næring. Et annet funn er at ansatte i henholdsvis kultursektor og næringssektor på lokalt og regionalt nivå har ulike kompetansemessige og politiske utgangspunkt for å forstå og støtte opp under aktører i kreativ næring, men ingen av dem er rustet for å ta et ordentlig ansvar for dette politikkområdet. Små aktører i kreativ næring har i praksis ikke noe offentlig støtteapparat å henvende seg til lokalt. Et tredje funn er at det har åpnet seg muligheter for tredjeparters entreprenørskap i det politiske og forvaltningsmessige tomrommet på lokalt nivå. Disse tredjepartene, som er lokale tilretteleggere eller fasilitatorer, analyseres som bindeledd mellom aktører i kreativ næring, så vel som mellom den kreative næringen, kunsten, næringslivet og byråkratiet. Disse tilretteleggerne har sammensatte kompetanser, og for aktører i kreativ næring er de både ressurser og portvoktere. Det er imidlertid et tankekors at kompetansen og drivkraften lokalt for kreativ næring fortrinnsvis finnes utenfor politiske og byråkratiske systemer og maktarenaer. En tettere kobling mellom byråkrater med makt og aktører med kompetanse på kreativ næring vil kunne gi et styrket grunnlag for å utvikle gode modeller for å legge til rette og støtte opp under kreativ næring. En tettere kobling vil også kunne bidra til økt bærekraft i næringen både i økonomisk, kunstnerisk og sosial forstand. Ph.d.-prosjektet har hatt en tett kobling og er til dels overlappende med et forskningsdrevet innovasjonsprosjekt finansiert gjennom midler fra Regionalt forskningsfond Oslofjordfondet. Den tette koblingen til innovasjonsprosjektet har blant annet medført samarbeid med mange ulike aktører, både forskerkolleger innenfor og på tvers av faglige skillelinjer, og ikke-akademiske samarbeidspartnere fra praksisfeltet. Avhandlingen er et bidrag til kunnskapen om kreativ næring i politikk og forvaltning på lokalt og regionalt nivå. Den bidrar til ny kunnskap om forståelser av kreativ næring og praksiser for tilrettelegging i lokale kontekster. Metodisk sett er arbeidet et eksempel på hvordan samarbeid med ikke-akademiske samarbeidspartnere med praksisorientert kompetanse kan være utfordrende, samtidig som det også kan styrke og bidra til økt kvalitet og relevans i forskningen. På et teoretisk nivå er avhandlingen et praksisorientert bidrag som supplerer tidligere forskning på kreativ næring, som gjerne har vært mer strukturorientert. Den teoretiske tilnærmingen har gjort det mulig å synliggjøre kreativ næring som noe som kjennetegnes av variasjon og brudd, hybriditet og motsetninger, snarere enn likhet og fellestrekk