«Det er skremmende å føle seg ansvarlig for et menneskes liv» – En kvalitativ metasyntese om terapeuters opplevelse av arbeid med selvmordsproblematikk

Bakgrunn: Klinisk arbeid med pasienter som erfarer selvmordsproblematikk kan være særlig krevende for terapeuter. Forskning viser at terapeuter ofte overveldes av sterke følelser, noe som synes å ha innvirkning på det terapeutiske arbeidet. Terapeuters subjektive opplevelser er relevante når vi skal forstå terapiprosesser, og behandling av selvmordsproblematikk bør relateres til kunnskap om terapeutfaktorer. Det er derfor behov for mer systematisk kunnskap om terapeuters indre opplevelse. Formål: Formålet med oppgaven er å oppsummere, syntetisere og nyansere kvalitativ forskning om terapeuters subjektive opplevelser av å arbeide med pasienter som strever med selvmordsproblematikk. Å belyse terapeuters subjektive opplevelser i samspillet med pasientene, kan gi ytterligere forståelse av problematikken terapeuter står overfor. Dette kan styrke kunnskapsgrunnlaget i terapeutisk arbeid i selvmordsforebyggingen. Metode: Arbeidet er et selvstendig forskningsprosjekt. Ved bruk av metoden metaetnografi har jeg gjennomført en metasyntese av kvalitative primærstudier, som undersøker terapeuters førstepersons opplevelser i arbeid med selvmordsproblematikk. Med grunnlag i et systematisk litteratursøk, ble 1070 primærstudier systematisk screenet. Det resulterte i 15 studier som møtte de valgte inklusjonskriteriene. Funn fra de inkluderte studiene ble deretter systematisk sammenlignet og syntetisert, med hensikt om å danne nye metatemaer, temaer og subtemaer. Resultater: Analysen resulterte i fire metatemaer: 1) Et utfordrende arbeid – fra desperasjon til mestring; 2) Terapeutens ansvar – etikken settes på strekk; 3) Relasjonens betydning – interaksjonen er sårbar; og 4) Viktig å ta grep – omstendigheter preger opplevelsen av arbeidet. Hvert metatema inkluderer assosierte temaer og subtemaer som viser nyanser i terapeuters opplevelse. Diskusjon: Resultatene støtter eksisterende forskning om at terapeuter opplever sterke følelsesmessige reaksjoner i arbeidet. Samtidig bidrar funnene til en nyansering ved å fremheve at terapeuter opplever å bli satt på strekk, særlig i lys av ansvaret og forventningene knyttet til arbeidet. Arbeidet oppleves spesielt krevende fordi terapeutene kan ha vansker med å stole på kontakten med pasienten, og de må ta grep med støtte fra omgivelsene. Resultatene drøftes i lys av forståelsesmodeller om selvmord og terapeutens behandlingsansvar, og spesielt i forhold til begrepene sekundær og vikarierende traumatisering og motoverføring. Konklusjon: Denne oppgaven understreker betydningen av å normalisere følelsesmessig aktivering i klinisk arbeid med selvmordsproblematikk, samt å anerkjenne kompleksiteten i arbeidet. Terapeuter som arbeider med problematikken bør få en aktiv oppfølging i den konteksten de arbeider i, med veiledning og eventuelt mulighet for egenterapi. Det er behov for videre forskning som kan komplementere funnene. Spesielt vil det være nyttig med en systematisk oppsummering og syntese av pasienters opplevelse av å være i en terapiprosess når de erfarer selvmordsproblematikk