Privat- og personarkiver i en digital samtid

Denne masteroppgaven tar opp spørsmål om hvilke konsekvenser digitaliseringen har for vår forståelse av privatarkiv-begrepet. I hvilken grad har digitalisering som samfunnsfenomen ført til at vår tradisjonelle tenkning om privatarkiv kan oppfattes som utdatert? Jeg diskuterer spørsmålene ved å bruke både et teoretisk og empirisk rammeverk. Oppgaven består av fire deler. Først forklarer jeg hovedspørsmålet mitt og dets vitenskapelige bakgrunn og relevant litteratur. Deretter fokuserer jeg på min forskningsmetode og teori. Jeg ser nærmere på min forståelse av begrepet privatarkiv, og jeg undersøker noen nyere, konseptuelle fenomener og aspekter som fellesskapsarkiv, begrepene dokumentasjon, informasjon og data, og forholdet mellom dokumentasjon og talehandlingsteori. For det tredje tar denne oppgaven for seg temaer knyttet til digitalisering og arkiv og nasjonal politikk: Jeg diskuterer flere og ulike spørsmål, som digitaliseringens innvirkning på informasjonsflyten og oss som individer, og begrepene «digital kultur» og vårt digitale selvbilde. Videre diskuterer jeg sentrale elementer i norske myndigheters politikk for privatarkiv i forhold til det kanadiske totalarkiv-begrepet. I den siste og oppsummerende delen av oppgaven slår jeg fast at begrepet privatarkiv har endret seg, og at mange eller de fleste av oss i dag går rundt med sine «privatarkiv i lomma». Min argumentasjon berører to forskjellige, men tett sammenkoblede perspektiver. I snever forstand fungerer smarttelefonene våre som kartotek i og over livene våre, med mengder av informasjon om oss og livene våre samlet på ett sted. I et bredere perspektiv har digitalisering som samfunnsfenomen fått betydelig innvirkning på hele samfunnet vårt, fra hvordan vi utfører oppgaver i hverdagen, til hvordan vi presenterer oss selv gjennom sosiale medier og i tillegg i etableringen av en større variasjon eller bredde av «nye» typer arkiver, arkivinstitusjoner og arkivpraksiser. Arkivpolitikken norske myndigheter fører kan ikke sies å ha blitt fornyet i samme tempo, selv om det praktiske samarbeidet innenfor feltet er formalisert og utvidet.