Er jordvernet svekket? En casestudie fra Nedre Romerike - for tidsperioden 2005 til 2020

Av Norges landareal (utenom Svalbard) er det kun 3,5 % med jordbruksareal. Dette er areal som blant annet skal sørge for nordmenns matsikkerhet i situasjoner hvor grensene stenges og det ikke er mulig å importere råvarer. Siden Norge importere mer enn 50 % av det vi spiser er vi avhengige av at det internasjonale markedet fungerer. Det å ha en åpen grense, uansett hva som skjer i verden, har vi fått oppleve er umulig. For eksempel ved pandemi, krig og klimakrise. Det betyr at vern av jordbruksareal er særdeles viktig å overholde. Min observasjon gjennom de siste årene, er at det virker å være utbredt utbygging på matjord i Norge. Funn i data for perioden 2005 til 2020 viser at store areal med matjord er omdisponert til andre formål enn landbruk og er bygget ned. Så lenge det er befolkningsvekst og befolkningen ønsker å bo tett på allerede etablerte byer og tettsteder hvor det ligger store areal med matjord, betyr det at det også i fremtiden vil det bli behov for å omdisponere dyrkbart areal for å kunne forsterke infrastrukturen. Med jordvern fokuseres det hovedsakelig på matsikkerhet, men jordvern er så mye mer. Det handler også om økosystemtjenester. Innunder dette kommer blant annet karbonlagring, bevaring av biologisk mangold, flomdemping og klimatilpasning. Dette er temaer som må tas med for å kunne sikre en bærekraftig samfunnsutvikling. FNs bærekraftsmål, EUs politikk og nasjonale rammebetingelser får jordvern til å virke svært viktig, men staten uttaler samtidig at viktige samfunnsinteresser går foran vern. Til tross for politiske målsettinger om økt selvforsyning og matsikkerhet, har befolkningsveksten økt raskere enn jordbruket, noe som med stor sannsynlighet vil fortsette i årene som kommer. Kommunene har fått tildelt myndighet fra staten til å forvalte kommunens arealer og har dermed en sentral rolle med å ivareta det nasjonale og regionale jordvernet. Kommunene skal løse oppgaver og jobbe etter føringer som staten pålegger dem, samtidig som de skal oppfylle lokalbefolkningens ønsker og behov. I utgangspunktet er kommunen låst til statens lover og rammebetingelser, men de har likevel et visst handlingsrom som kan benyttes. Oppgaven vil vise det gapet som er til stede mellom staten og den lokale forvaltningen av Norges jordressurser. For å belyse oppgavens emne har jeg valgt å benytte meg av både kvalitativ og kvantitativ metode, såkalt metodetriangulering. Søket omfatter sekundær data, hvor jeg har benyttet meg av relevante og tilgjengelige dokumenter og litteratur, hovedsakelig i fra den digitale plattformer som tilhører stat og kommuner. Slik som: FN-sambandet, Lovdata, Stortinget, Regjeringen, Landbruks- og matdepartementet, Landbruksdirektoratet, Statsforvalteren, Norsk institutt for bioøkonomi, Norges Bondelag, Statistisk sentralbyrå, Kartverket, kommunale planer. Jeg har beskrevet overordnede trender for Norge, for så å gå mer i detalj på Nedre Romerike, som er mitt case-område. Nedre Romerike er et distriktsområde med 7 kommuner som har beliggenhet i fylket Viken på Østlandet. I tillegg til å se tilbake i tid bruker jeg dataene jeg har tilgjengelige til å se hvordan befolkningsvekst, utbygging og jordvern muligens vil utvikle seg i fremtiden. Oppgaven viser at så lenge befolkningsveksten er økende, vil kampen om de ulike arealene alltid være til stede