Yrkesutøveres bidrag til å forebygge selvmord

Denne oppgaven tar for seg hva yrkesutøvere kan gjøre for å bidra til å forebygge selvmord. Bakgrunnen for valg at tema går ut på at hundrevis av nordmenn hvert år aktivt velger døden fremfor livet. På verdensbasis er det snakk om flere tusen. Dette er et tema som etter forfatters mening trenger oppmerksomhet og at noen forsøker å se på hvordan en kan få ned antall selvmord. Hensikten med denne oppgaven var å finne nye verktøy som yrkesutøvere kan ta i bruk når de står overfor mennesker i selvmordsrisiko. Metoden som er anvendt i oppgaven baserer seg på en litteraturstudie med totalt fire fagfellevurderte artikler. Tre av disse har kvalitativ tilnærming og den siste er en vitenskapelig artikkel. Honneths anerkjennelsesteori (2008) og autonomi er anvendt gjennom oppgaven og blir brukt til å besvare problemstillingen. De ulike funnene er alle kommet frem som tydelige punkter gjennom artiklene. Resultatet viser at flere yrkesutøvere kjenner seg usikre og mangler kunnskap om hvordan de kan hjelpe et menneske i selvmordsrisiko på best mulig måte. Menneskene som befant seg i selvmordsrisiko forteller om et møte med yrkesutøvere som viser en "ta deg sammen holdning" som førte til skam. Det ble forklar som flaut og pinlig å fortelle at man ikke hadde klart å ta sitt eget liv, dermed var ikke holdningen til helsepersonell til hjelp. Savnet etter tid og rom for å prate med helsepersonell ble også nevnt, yrkeutøvere var ikke tilgjengelige. Det ble også nevnt gjennom samtlige av artiklene at livet kjentes håpløst. Konklusjonen peker på at det trengs mer kunnskap på feltet og en større anerkjennelse av menneskene som befinner seg i selvmordsrisiko. Å bli møtt med anerkjennelse kan speiles gjennom relasjonen. Derfor er det å tilegne seg relasjonskompetnase også noe som blir sett på som relevant. Videre må yrkesutøvere være tilgjengelige for mennesker i selvmordsrisiko, oppfølging etter selvmordsfosøk blir beskrevt å ha effekt for å få ned selvmordstallene. Håpløsheten ble beskrevt som særlig betydning for selvmordsrisiko, derfor var det å ha håp relevant for å bidra med det forebyggende arbeidet. Nøkkelord: Selvmord, yrkesutøver, selvmordsrisiko, forebygging