Lærerens møte med elever i krise

Temaet for denne studien er lærerens møte med elever i krise. Formålet med studien har vært å innhente erfaringer og kunnskap fra erfarne lærere, spesialpedagoger og andre relevante personer, som enten jobber- eller har jobbet mye med elever som har opplevd å stå i kriser. Studiens fokus har vært å finne ut av hva skolen (med fokus på læreren) kan bidra med i slike situasjoner - altså hvordan elever som opplever kriser kan møtes og ivaretas generelt i skolehverdagen. Studiens problemstilling er som følger: «Hvordan møter læreren elever i krise?» Denne problemstillingen har blitt undersøkt gjennom en casestudie med en kvalitativ tilnærming. Jeg har gjennomført fire dybdeintervjuer med fem informanter som representerer både barne- og ungdomstrinnet. Informantene har ulike bakgrunner –lærer, spesialpedagog, sosiallærer, men felles for dem alle er at de har erfaringer med ulike elevkriser. Etter det tematiske analyse- og tolkningsarbeidet ble studiens empiri til slutt delt inn i tre hovedkategorier: elever i krise, prinsipper for god ivaretakelse av elever i krise og konkrete tiltak til fremtidens støttespillere rundt elever i krise. Gjennom disse kategoriene blir vi kjent med informantenes kunnskap, perspektiver og erfaringer fra praksisfeltet, og de har klare formeninger om hvordan elever i krise bør møtes i skolen. Det er mange sentrale funn i denne studien. Først og fremst er informantene opptatt av at det er elevene selv som må definere om de er i krise. For å få til en god oppfølging er informantene også mer opptatt av å ta utgangspunkt i elevens opplevelser, følelser og tanker rundt situasjonen – som de blir kjent med gjennom en god relasjon, enn å følge en beredskapsplan med x antall punkter. De stiller også en del krav til de lærerne som skal følge opp elevene – de må være trygge, åpne og lyttende, og de må også kunne samarbeide på flere plan – skole-hjem, innad i teamet/kollegiet, samt med eksterne instanser og organisasjoner. Informantene kommer også med eksempler på tiltak som kan brukes overfor elever i krise - både sosiale og pedagogiske. Selv om jeg anser disse funnene som gode, er det viktig å fremheve at de ikke kan brukes som et fasitsvar i møte med elever i krise. Det er mye man må ta hensyn til i slike møter. Elevene er forskjellige, krisene er forskjellige, relasjonene er forskjellige, nettverket rundt er forskjellig og så videre. Derfor vil jeg heller si at en god praksis kan være å etterstrebe at man håndterer elevens krisesituasjon ut ifra elevens ståsted, og at man kanskje kan bruke funnene jeg har gjort i denne studien som inspirasjon, i prosessen