Terapeutisk bruk av seg selv for å fremme håp hos palliative pasienter

Introduksjon: Det er stort behov for palliativ omsorg. Sykepleier må se og ivareta hele mennesket, og deres behov for å kunne legge til rette for en verdig avslutning på livet. I livets sluttfase kan det være vanskelig å finne, eller opprettholde håpet. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan sykepleiere kan bruke seg terapeutisk for å fremme håpet til palliative pasienter. Metode: Studien er et samarbeidsprosjekt mellom sykepleieutdanningen ved NTNU og et hospice i Norge. Det ble brukt en kvalitativ metode, hvor det ble gjennomført fire semistrukturerte dybdeintervju. Med inspirasjon av Malterud sin firetrinnsmetode for systematisk tekstkondensering, ble rådataene bearbeidet, sortert og analysert i 2 hovedtema og 5 undertema. Resultat: Resultatene viser at informantene bruker seg selv terapeutisk for å fremme håp, men at tilnærmingen til pasientene er ulik. Verbal- og nonverbalkommunikasjon trekkes frem som sentrale faktorer. Forhold som bearbeiding av egne følelser, åpen kommunikasjon, samt kunnskap og erfaring vektlegges for å kunne utøve profesjonell og forsvarlig sykepleie. Det kommer også frem at begrepet håp er subjektivt og oppleves ulikt fra person til person. Felles er at håpet er forbundet med noe positivt. Konklusjon: Resultat samsvarer godt med etablert teori. Funnene viser at når sykepleieren bruker seg selv terapeutisk gjennom nonverbal og verbal kommunikasjon kan de hjelpe pasienten til å finne tilbake til håpet, selv om livssituasjonen fremstår håpløs. God faglig kunnskap og oppfølging ved emosjonelt krevende situasjoner, er faktorer som må ligge til grunn for at sykepleieren kan bruke seg selv terapeutisk. Å få være seg selv, oppleve mestring, glede, autonomi og respekt er nøkkelord for å fremme håpet til pasienten