Idrett og doping under den kalde krigen.

Sammendrag I denne oppgaven skriver jeg om idrett og doping under den kalde krigen. Den kalde krigen varte fra 1945 til 1991. Jeg har sett nærmere på noen problemstillinger. Det jeg ville finne ut var på hvilken måte idretten ble brukt i den kalde krigen, i hvilken grad doping ble brukt som et «våpen» i den idrettslige kalde krigen og hvordan «doping-kappløpet» utviklet seg. For å finne svar på dette, så har jeg brukt litteraturstudie. Jeg har lagt frem og diskutert internasjonal faglitteratur som tar opp disse temaene. Det meste jeg har lest har vært på engelsk. Det har vært forfattere fra England og Texas, USA, bl.a. Der er flere temaer om perioden som kunne vært tatt opp – jeg nevner noen i oppgaven - men en masteroppgave har også sine rammer når det gjelder omfang og tidsbruk. Jeg skriver innledningsvis om hvorfor det kalles den kalde krigen og hva som kjennetegner den. Særlig tar jeg for meg viktige fenomener i perioden som jernteppet, alliansebygging, domino-teorien, Marshall-planen, idrett som symbol på nasjonens styrke mm. I selve resultatkapittelet skriver jeg først om forhistorien, altså viktige hendelser før den kalde krigen. Viktige hendelser er f.eks. første verdenskrig, etablering av IOC i 1894 og oppstart av OL i moderne tid i 1896, ideologikamp i mellomkrigstiden mm. Videre skriver jeg om viktige hendelser under den kalde krigen som Korea-krigen, Vietnamkrigen, Berlin-blokaden, Cuba-krisen mm. Deretter tar jeg for meg mer av det idrettslige. Idrett som kulturfenomen og kulturkamp, idrettslig boikott og utestengelser, idretten i kampen mellom ideologier mm. blir også tatt opp her. Jeg har også gjort noen «dypdykk» på disse temaene i DDR, USA, Sovjetunionen og Vest-Tyskland. Min konklusjon er at det tydelig at idrett var en viktig del av den kalde krigen. Idrett var en like viktig del av de internasjonale forbindelsene som diplomati og spionasje. Det politiske systemet som vant i idrett, hadde den beste ideologien – det mente man på begge sider av jernteppet. Etter at Sovjetunionen debuterte i OL i Helsinki i 1952, var det en kald krigs rivalisering mellom stormaktene, symbolsk representert gjennom idrett i hvert eneste OL. I denne rivaliseringen ble prestasjonsfremmende midler som doping brukt. Man dopet seg like mye i vest som i øst, men det var kun i østblokken man hadde statsstyrt doping hvor dopingen ble styrt fra øverste hold (regjeringen/presidenten) og ned til den enkelte idrettsutøver. Doping ble brukt som et «våpen» under den kalde krigen fordi man mente at man måtte dope seg for å vinne konkurransene. I dette doping-kappløpet ble det jobbet intenst med å finne (opp) de beste produktene og finne de beste måtene å dope seg på. I USA mente de at Sovjetiske vektløftere brukte testosteron i 1954, derfor fant de opp sitt eget anabole steroid – dianabol - i 1958. DDR fant opp sitt, Oral-Turinabol og søkte hele tiden å finne et bedre stoff med mindre bivirkninger. Slik fortsatte doping-kappløpet til den kalde krigen var over – et doping-kappløp som Sovjet tapte. Gjennom min studie har jeg funnet andre forhold jeg mener er viktige som at landene endret sin egen idrettsorganisering, hvordan man fikk tak i dopingen, hvordan den spredte seg, anti-dopingarbeid, doping-dødsfall og negative helse-virkninger mm. Selv om jeg ikke går inn i alt dette i detalj, så har jeg sett det som viktig at det er med