Legger jeg en ekstra stein til byrden? En kvalitativ studie om hvordan en samtale om uteblivelse fra behandlingstimer oppleves for behandlere og pasienter når ustabilt oppmøte er et problem

Bakgrunn: Uteblivelse fra timer har en negativ påvirkning på pasient, behandler, behandlingsutfall og helsesystemet. Dette er et gjennomgående problem i rusbehandling, og spesielt blant unge voksne. Ettersom det er et så vanlig problem, har studien valgt å undersøke hvordan det oppleves for både pasient og behandler å prate om uteblivelse fra behandlingstimer når ustabilt oppmøte er et problem. Metode: Syv pasienter i behandling ved Psykiatrisk ungdomsteam (PUT) ved Nidaros distriktpsykiatriske senter og fem behandlere ble intervjuet. Det ble brukt semistrukturerte intervju og dataene ble analysert kvalitativt ved hjelp av tematisk analyse. Resultat: Pasientinformantene hadde større fokus på forutsetningene for at samtalen om uteblivelse skulle være greit for dem, enn hvordan samtalen om uteblivelse fra behandlingstimer opplevdes. Det første hovedtema i denne gruppen var Det krevende relasjonelle, som beskriver hvordan pasientene har behov for tid til å bli trygg og klare å være ærlig. Tilpasse seg pasienten handler om at pasientene ønsker at behandleren er opptatt av å forstå dem som mer enn en pasient og gir tilstrekkelig informasjon. God kommunikasjon om vanskelige tema beskriver at pasientene har behov for at behandleren toner seg inn på pasienten og stiller åpne spørsmål om uteblivelse fra behandlingstimer. For behandlergruppen ble det identifisert to hovedtema: Samtalen er en fasilitator og Ambivalens, med tre tilhørende tema. Samtalen er en fasilitator handler om at behandlerne ser samtalen om uteblivelse fra behahandlingstimer som en mulighet til å få mer innsikt i pasientens forståelse og behov, samtidig som det kan styrke den terapeutiske alliansen og de sammen kan finne praktiske løsninger for å forhindre ustabilt oppmøte. Ambivalens beskriver en generell usikkerhet knyttet til hvordan de skal forstå uteblivelser, hvilken effekt samtalen har og når denne samtalen er hensiktsmessig. Konklusjon: Behandlerinformantene uttrykte at de ønsker å tematisere uteblivelse oftere med pasientene sine. Pasientinformantene var opptatt av fordelene med å ha vanskelige samtaler, inkludert om uteblivelse fra timer, og uttrykket et behov for støtte rundt slike samtaler. Samtidig har den aktuelle pasientgruppen belyst hvordan de som gruppe har en sårbarhet knyttet til å føle seg avvist når uteblivelse blir adressert. Dette kan gjøre samtalen om uteblivelse utfordrerne for begge parter. Det fremgår i den aktuelle studien at behandlerne kan trenge mer ekstern støtte og retningslinjer for å redusere antallet usikkerhetsmoment de opplever knyttet til å vurdere tematiseringen av uteblivelse. Dette kan trolig øke behandlernes terapeutiske tilstedeværelse, noe som vil kunne øke sannsynligheten for at pasientene får en positiv opplevelse av relasjonen til behandler og behandlingstimen