Grøftetildragingar: Garden og naturen hos Knut Hamsun, Tarjei Vesaas og Thure Erik Lund

I denne masteroppgåva undersøker eg forholdet mellom gard og natursyn i dei tre romanane Markens Grøde (1917) av Knut Hamsun, Det store spelet (1934) av Tarjei Vesaas og Grøftetildragelsesmysteriet (1999; 2000) av Thure Erik Lund. Oppgåva undersøker trekk ved framstillinga av garden og dei ulike syna på natur som kjem til uttrykk i skildringa. Problemstillinga for oppgåva er: Korleis blir garden portrettert og kva representerer han i Markens grøde (1917), Det store spelet (1934) og Grøftetildragelsesmysteriet (1999) og kva natursyn kjem fram i dei tre romanane?» Metoden er komparativ nærlesing og drøftar i innleiinga forhold som natur og landskap, naturtilstand og natur som ideologi og kritikk av naturomgrepet. Sentrale teoretiske utgangspunkt er økokritikk og pastoraleteori, samt naturfilosofiske retningar som til dømes vitalismen. Oppgåva inneheld også ei oversikt over korleis natur og gard er framstilt i litteratur- og idéhistoria, som tener som grunnlag for drøftinga av romanane. Blant dei viktigaste funna er at i romanane blir eit moralsett nedkjempa og forsøkt erstatta med ein moral som hentar legitimitet i naturen med grunnlag i eit gitt natursyn. Desse syna skil lag mellom anna i forholdet mellom menneske og natur og i kva grad naturen er «god». Garden er i alle romanane portrettert som ein mellomstad som dannar ein ny natur. Den komparative lesinga gir også moglege svar på kva Tarjei Vesaas kan ha ønska å korrigera hos Hamsun, der forholdet mellom vekst og forvalting av garden er ein tydeleg forskjell mellom dei. Å samanlikna Lund med Hamsun og Vesaas, gjer det tydeleg at Lund står i opposisjon til både Hamsun og Vesaas i synet på garden og naturen, ikkje minst gjennom å endra tropar og kjenneteikn på gardsromanen med den verknaden at han gjer han til noko nytt. Eit hovudfunn er at det i norske gardsromanar har skjedd ei endring av ideen om garden som prosjekt, kan hende som ein konsekvens av at eit nytt syn på mennesket sin plass i forhold til naturen har vakse fram