Fangenskap og tvangsarbeid i det tyskokkuperte Norge 1940–1945. En historiografisk gjennomgang

Til tross for at det norske bokmarkedet vitnet om en konstant sterk interesse for temaet Norge under den andre verdenskrig, var faghistorikeres bidrag til historiografien heller fåtallige. Og slik fortsatte det til inn på 1970-tallet. Okkupasjonstidens fangehistorie var nærmest utelukkende et domene for populærhistoriske tilnærminger, der mange av utgivelsene var erindringsbaserte, gjerne også skrevet av menn som hadde vært fanger selv. Da var det norske fangers historier som ble skildret. Det store mindretallet fanger fra utlandet, hentet til Norge for å arbeide for den tyske okkupasjonsmakten, ble bare gjenstand for sporadisk interesse og da ikke fra faghistorikerne, et forhold som dels knytter seg til et vanskelig tilgjengelig kildetilfang. Oversiktsverkene om Norges krigsår gjenspeilte marginaliseringen av dem. Først på 1980-tallet begynte de første større arbeidene om sovjetiske krigsfanger og jugoslaviske fanger å materialisere seg, men disse var signert utenlandske historikere. I det påfølgende tiåret, på en tid da en rekke marginaliserte grupper i det tyskokkuperte Norge ble løftet frem i lyset, kunne bare en beskjeden interesse blant historikere for å studere de utenlandske fangene spores. Heller ikke et par tyngre studier av jugoslaviske fanger og polske tvangsarbeidere ble oversatt til norsk. Det store gjennombruddet fant først sted på 2000-tallet, i etterkant av en forsterket internasjonal forskningsinteresse for Nazi-Tysklands tvangsarbeidshistorie. På 2010-tallet fulgte norske universiteter opp med større forskningsprosjekter der okkupasjonsmaktens forhold til fanger og tvangsarbeidere ble belyst. Flere faghistoriske bøker som tar for seg norske fanger i Norge har de to siste tiårene sett dagens lys, selv om et samlende oversiktsverk om denne gruppen stadig mangler