Ivaretakelse av hjelpere - hvordan relasjonsarbeidet påvirker «Å tåle det som ikke skal tåles»

Arbeid med andre menneskers lidelser og psykiske helse er ansett som et av de mest helseskadelige yrkene som over tid kan medføre store belastninger hos hjelpere. Fokus i denne masteroppgaven var å belyse problemstillingen; Hvordan erfarer hjelpere at relasjonsarbeidet påvirker dem, og hvordan opplever de ivaretakelse? Vår hensikt med undersøkelsen har vært å få økt kunnskap om hjelperes erfaringer med hvordan relasjonsarbeidet over tid påvirker dem, og hvordan de blir ivaretatt i sitt daglige arbeid. Metoden som ble benyttet var en kvalitativ tilnærming med semi-strukturerte individuelle dybdeintervjuer. Utvalget bestod av seks terapeuter innen feltet psykisk helse for barn og unge mellom 0-20 år. Informantene jobbet førstelinjetjeneste i en kommune, ved et familiehus og innen spesialisthelsetjenesten ved Statens Barnehus. Arbeidet var rettet mot barn, unge og deres familier med behov for psykisk helsehjelp, samt barn og unge som var vitne til eller utsatt for vold og overgrep. Studien har en fenomenologisk forankring. Braun og Clarke`s (2006) tematiske analysemodell ble benyttet for å systematisere datamaterialet. Funnene viste at belastninger fra arbeidet påvirket hjelpere profesjonelt og privat. Opplevelsen av mestring og evnen til å håndtere sterke historier ble fremhevet som en del av egen profesjonell identitet. Det fremkom i undersøkelsen at den høye, og kontinuerlige eksponeringen av andres lidelse påvirket hjelpere. Det vi i vår studie fant knyttet til risiko for slitasje og behov for ivaretakelse sammenfalt i stor grad med andres forskningsresultater. Informantene uttrykte at terskelen for å be om hjelp og vise egen sårbarhet var høy. De oppga at dette kunne henge sammen med frykten for å fremstå sårbar eller ikke mestrende i sin profesjonelle rolle. Terapeutiske møter med sårbare barn og unge satte seg som kroppslige symptomer hos informantene i form av muskelspenninger, hodepine, søvnvansker, kroppslig uro og flashbacks. Informantenes egne barn og familie ble berørt av deres arbeid, da informantene formidlet mindre overskudd på fritiden. Beskyttelsesstrategier som: valg av lett underholdning, pauser, «drømmen om annet arbeid», mindfullness, og sosial tilbaketrekning ble brukt for å skjerme seg selv. Informantene uttrykte behov for individuell veiledning og “container-funksjon”, dette for å forebygge utbrenthet slik at de kunne stå vitale i relasjonsarbeidet over tid. Veiledningen som var organisert på arbeidsplassen var ikke dekkende for informantens reelle behov. Nødvendigheten av et ivaretakende arbeidsmiljø og god kollegastøtte ble fremhevet som betydningsfullt. Drivkraften i relasjonsarbeidet fremsto som å være betydningsfull i andres liv og utgjøre en forskjell for sårbare barn og unge. Våre funn og tidligere forskning viser til hvordan sekundærtraumatisering og relasjonsarbeidet påvirket profesjonelle. Derimot fremkom det mindre forskning på ivaretakelse av hjelpere. Vi ser at temaet ivaretakelse bør løftes ytterligere og forskes videre på