Determinantene av Bankenes Rentemargin i Norge : The Determinants of Bank Interest Margins in Norway

Avhandlingen ser på hvilke faktorer som påvirker rentemarginen til bankene i den norske banksektoren. Rentemarginen er sentral ettersom den avgjør kostnadene til finanseringen fra banksektoren. Dersom rentemarginen blir for høy kan det føre til reduksjon av økonomisk vekst, mens en reduksjon av rentemarginen kan føre til en ustabil banksektor. For kartlegging av hvilke faktorer som påvirker rentemarginen benyttes to modeller. Første modellen, laget av Ho & Saunders (1981), kalles tostegsmodellen. Den andre modellen er laget av McShane & Sharpe (1985) og blir kalt singelstegsmodellen. Modellene ble konstruert på 80-tallet, men har senere blitt utviklet gjennom endringer av variablene for å oppnå høyere signifikansnivå og koeffisienter. Begge modellene er utviklet for å se nærmere på rentemarginen, men har derimot forskjellige framgangsmåter. Datagrunnlaget som er benyttet for utredningen er på 115 banker i perioden 2009-2014. Resultatet indikerer at større banker tar en høyere rentemargin og effektive banker tar en mindre rentemargin. Resultatet kan virke motstridene med tanke på at store banker bør være mest effektiv gjennom stordriftsfordeler, derimot er empirisk teori splittet rundt effekten av stordriftsfordelene i banksektoren. En mulig forklaring kan være at store banker har andre faktorer som gir dem muligheten til å ta ut en høyere margin. Selv om størrelse har vist seg å ha en betydning for rentemarginen, indikerer resultatene at effektivitet er den mest sentrale faktoren. De optimale tiltakene vil være tiltak som tar for seg både størrelse og effektiviteten sammen, men effektivitet har mest påvirkningspotensiale. For å øke effektiviteten må myndighetene fokusere på lønn og administreringskostander. Mens tiltak for å håndtere størrelse vil være rettet mot å effektivisere de store bankene, eller på andre måter endre strukturen til bankene for å fremheve effektivitet