En kvalitativ studie av pasienters opplevelse av å bli kartlagt for selvmordsrisiko

Selvmord er et alvorlig folkehelseproblem, og et viktig helsepolitisk mål har de siste tiårene vært å forebygge og redusere antallet selvmord i Norge. I 2008 ble «Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern» innført. Den kliniske nytteverdien av de nasjonale retningslinjene har imidlertid vært under en pågående debatt over lengre tid. Formålet med den foreliggende studien var å undersøke hvordan kronisk suicidale pasienter, under pågående behandling i psykisk helsevern, opplever å bli kartlagt for selvmordsrisiko i henhold til de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Videre ønsket vi å undersøke hvorvidt denne pasientgruppen opplever standardisert selvmordskartlegging som fordelaktig eller til hinder for god behandling. Gjennom tematisk analyse viser resultatene at pasientene opplever at standardisert selvmordskartlegging ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for at de får samtale om deres suicidalitet. Videre kan de standardiserte prosedyrene ved kartleggingen medføre ulike negative emosjonelle opplevelser hos pasientene. Studien viste at standardisert kartlegging i noen tilfeller kan være til hinder for etableringen av en god terapeutisk allianse og god behandling. Dette er særlig gjeldende i tilfeller hvor behandlere fremstår lite lyttende og responsive, er tilbakeholdne med å stille spørsmål om selvmordstanker- og planer direkte, samt har fokus på å kartlegge fremfor å utforske og forsøke å forstå pasientenes vansker og behov. Overordnet antyder resultatene at standardisert selvmordskartlegging kan stå i veien for god behandling av kronisk suicidale pasienter, og at flere hensyn bør tas av behandlerne ved gjennomføring av selvmordskartlegging av denne pasientgruppen i klinisk praksis