En modell for boligfaglig samhandling for personer med alvorlig psykisk lidelse og rusmiddellidelse

Personer med alvorlig psykisk lidelse og samtidige rusmiddelproblemer er ofte hjemløse. Samtidig er det å ha et sted å bo en forutsetning for helse, utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse (Kommunal- og regionaldepartementet, 2011). Alle trenger en bolig og et hjem for å kunne leve et verdig liv – det skal være rom for alle. Denne artikkelen beskriver en boligfaglig samhandlingsmodell for disse pasientene. Samhandlingsreformens intensjon er at befolkningen skal motta rett behandling på rett sted til rett tid, og at rett sted i større grad skal være i kommunen, der folk bor (St.meld. nr. 47 (2008–2009)). Dette krever at den som skal motta hjelp, faktisk har et sted å bo. Bosetting av personer med alvorlig psykisk lidelse og samtidig ruslidelse krever kompetanse og fleksibilitet i alle deler av hjelpeapparatet. Nær kontakt med spesialisthelsetjenesten er en forutsetning for at kommunen skal lykkes i å bosette personer med et så lavt funksjonsnivå. Arbeidet er utfordrende både for behandlere i psykisk helsevern og i primærhelsetjenesten, saksbehandlere, booppfølgere og sosialkonsulenter. Dette er et krevende felt hvor det ofte råder en opplevelse av frustrasjon, maktesløshet og pessimisme. Artikkelen bygger på erfaringer fra prosjektet Min bolig – Mitt hjem1, med tre års samarbeid mellom psykisk helsevern og bydeler i Oslo, omkring bosetting av hjemløse pasienter med rop-lidelse, det vil si alvorlig psykisk lidelse og samtidig ruslidelse, og ofte også med somatiske lidelser, kognitiv svikt og lavt funksjonsnivå. Disse personene lever ofte en omflakkende tilværelse med opphold hos venner, på gata, i hospits, hos familie, i midlertidige boligtiltak eller på akuttavdelinger og i rehabiliterings- og behandlings­institusjoner. I prosjektet gir vi eksempler på godt samarbeid, samtidig som vi identifiserer betydelige utfordringer i samhandlingen både på individ- og systemnivå (Frantzen & Karagøz 2011; Karagøz, 2010; Larsen & Berge 2011; Sverdrup, Borge, Angell & Fyrand 2011). I denne artikkelen fremheves fire kritiske faktorer i en boligfaglig samhandlingsmodell mellom spesialisthelsetjeneste og kommune: individ, bolig, hjelperne og rammene. Vi drøfter hindringer og suksessfaktorer knyttet til disse, illustrert med anonymiserte vignetter fra pasienter og hjelpere som deltok i ­prosjektet