Kan aktiv kostnad predikere fremtidig avkastning? En analyse av norsk fondsforvaltning

Denne utredningen undersøker om aktiv kostnad kan predikere fremtidig avkastning i det norske fondsmarkedet. Vi konstruerer kvartalsvis rullerende porteføljer rangert etter aktiv kostnad som vi følger over en periode på ti år. Resultatene viser at aksjefond med moderat aktiv kostnad oppnår signifikant meravkastning mot referanseindeks. Det innebærer en årlig aritmetisk nettoavkastning 2,3 prosent over OSEFX for medianporteføljen. Vi finner at høy grad av aktiv forvaltning og et moderat kostnadsnivå kjennetegner de aksjefondene som presterer best. Våre resultater viser en signifikant positiv korrelasjon mellom avkastning og aktivitetsgrad målt ved aktiv andel. Det samsvarer for øvrig med Cremers og Petajisto (2009) og forteller oss at økt aktivitet utvider mulighetsrommet for å skape meravkastning. Gjennom gjeldende kostnadsnivå kan det virke som om positiv meravkastning ikke blir tilstrekkelig belønnet. Alternativt straffer det seg ikke nok å underprestere. Vi konkluderer med at konkurransen i det norske fondsmarkedet er mangelfull på grunn av blant annet høye etableringsbarrierer, treg kapitalallokering og omfattende reguleringer. Mangelfull konkurranse har gitt grobunn for utbredt skapindeksering. Vi avdekker at så mye som 47 prosent av total forvaltningskapital i det norske fondsmarkedet er plassert hos skapindeksfond etter definisjon av Cremers og Petajisto (2009). Vi argumenterer for at en slik definisjon er lite hensiktsmessig da den ikke tar hensyn til kostnadsnivået. Basert på aktiv kostnad introduserer vi derfor en ny måte å definere skapindeksfond som vi omtaler som Ole Brumm fond. Disse forvalter om lag 9 prosent av total forvaltningskapital og har svært dårlige forutsetninger for å levere meravkastning. Vi viser også at de faktisk har underprestert i forhold til referanseindeks og at potensielle investorer gjør klokt ved å ekskludere disse fra sitt investeringsunivers. Alle Ole Brumm fond i vårt utvalg er forvaltet av en kommersiell bank. Av fem fond tilhører to Storebrand mens Eika, Danske Bank og Nordea har hvert sitt. Vi finner at bankfond på generell basis har signifikant lavere aktiv andel enn øvrige aksjefond. Det er derimot ikke grunnlag for å si at bankfond tar høyere forvaltningshonorar. Resultatet er at investorer betaler en høyere enhetspris for aktiv forvaltning gjennom bankfond. Vi diskuterer hvordan bankene potensielt utnytter sin forhandlingsmakt og tar i bruk ulike strategier for å betjene ulike markedssegmenter. Det er svært overraskende at kvalitetsforskjellene er så store innad i samme fondsfamilie. Samlet sett finner vi imidlertid ingen differanse i avkastning mellom bankfond og øvrige fond