Endringsledelse i kirken krever nye teologiske modeller. Forhandlinger om ekklesiologi i ledelsen av prester

Omorganiseringer stiller store krav til refleksjon, ledelse og nytenkning. En ny kirkestruktur krever også ny teologi, en refleksjon rundt ekklesiologi og praksis. Hvis ikke kirkens ledelse kan gi endringene en god teologisk begrunnelse, skaper det støy og motvilje i organisasjonen. Men dette kan også være fruktbart dersom støyen utfordrer pastorale ledere til nytenkning og kritisk refleksjon: Skal det tenkes lokalt eller regionalt? Er «kirke» stedsavgrenset (menighet), eller anerkjennes også tidsbestemte møter med evangeliet? Intervjuene viser at biskoper, proster og sokneprester argumenterer ulikt: Prostene bidrar til realistisk nytenkning, mens sokneprester og biskoper ofte faller tilbake på kjente modeller. Hva kan dette skyldes