Profesjonsutvikling i praksis. Ein studie om praksisplasseringa sin innverknad på barnehagelærarstudentar si profesjonsutvikling

Det overordna tema for denne masteroppgåva er barnehagelærarstudentar si profesjonsutvikling i møte med praksisopplæringa og korleis praksisplasseringa kan være med å påverke studentens profesjonsutvikling. Profesjonsutvikling er eit komplekst og samansett omgrep, som trekkjer med seg ei mengde andre store og tvitydige omgrep, deriblant evidensbasert kunnskap, ferdigheiter, haldningar og handlingar. Studien ber preg av ei sosiokulturell forståingsramme på kunnskap og læring, der konteksten påverkar og påverkast av den situasjonen vi står i. Kunnskap kan tileignast på ulike måtar, gjennom utdanning og erfaring, og den kan være både spesifikk og generell. Kunnskapen filtrerast gjennom sjølvrefleksjon, forståing av kontekst og gjennom det moralske i den praktiske situasjonen. Studien tek utgangspunkt i studentperspektivet og studentane sine eigne erfaringar knytt til praksisopplæringa i barnehagelærarutdanninga. Mitt mål har vore å rette søkelys mot ein del av utdanninga som ikkje har vore forska på tidlegare, nemleg praksisplasseringa. I oppgåva har eg arbeidd utifrå problemstillinga: «På kva måte påverkar praksisplasseringa barnehagelærarstudentar si profesjonsutvikling?» Oppgåva byggjer på både ei kvantitativ og ei kvalitativ tilnærming til problemstillinga. Metodane er meint å utfylle kvarandre, sett i lys av forskingsspørsmåla mine. Data er henta inn gjennom eigen spørjeundersøking blant tredje års barnehagelærarstudentar ved åtte av landets utdanningsinstitusjonar. Som teorigrunnlag er særleg sosiokulturelt perspektiv på kunnskap og læring vektlagt. Også rammeverk og barnehagen sin framvekst er trekt fram i oppgåva. Funn i denne studien tydar på at praksisopplæringa opplevast som meiningsdannande for studentens profesjonsutvikling og bidreg i stor grad til studentens utvikling av ferdigheiter, haldningar og handlingskompetanse. For studentane er det relasjonen dei har hatt til praksislærar, praksislærar sin rettleiingskompetanse og praksisbarnehagens arbeidsmiljø som har hatt størst betydning for eigen utvikling som barnehagelærar. Slik eg ser det er det naturleg nok viktig å imøtekome den variasjonen som retningslinjene tilseier bør være til stades i praksisopplæringa. Men kanskje viktigare enn den strukturelle variasjonen studentane møter, er kvaliteten og kompetansen hjå praksisarenae